Sterke røtter.

En vakker vårdag jobbet en jente sammen med sin mor i hagen. Avstikkere fra hagen hadde vokst seg større i det varme klimaet i drivhuset og blitt plantet om. Senere ble de plantet ut i hagen.

Siden jenten skulle flytte hjemmefra skulle plantene bli plantet om for siste gang. Siden jenten ikke var så erfaren med hagearbeid spurte hun moren med de grønne fingrene; " Er ikke dette skadelig for plantene?" Ettersom de grov opp blomstrene og ristet jord av røttene deres. " Blir ikke de skadet av å bli plantet om så mangen ganger? Revet opp, ristet og flyttet på?"

Moren svarer jenten sin; "Å plante om blomstrene skader dem ikke. For de blomstrene som overlever er det til det beste. Det er slik røttene vokser seg sterk. Røttene til de blomstrene vil vokse dypt, og bli sterke planter."

Ofte kan vi som mennesker føle oss revet opp av jorden og at vi er uten røtter. Noen ganger ønsker vi forandringen velkommen, andre ganger med motstand. De fleste gangene reagerer vi vel litt med begge deler. "Vil ikke dette være tungt for meg?" "Er det ikke bedre å ha det slik jeg har det nå?" er ofte spørsmål vi stiller oss selv.

Da er det viktig å tenke på de blomstrene som blir plantet om og får en forandring. Det er slik røttene våre vokser seg sterke!

Vinden og solen.

En dag startet vinden og solen en krangel. De mente begge at de var sterkere enn den andre. For å avgjøre diskusjonen ble de enig om å ha en styrkeprøve.

"Der kommer det en vandrende, la oss se hvem som kan få av han jakken først", sa solen.

Vinden var helt enig og ville gjøre det første forsøket. Vinden blåste det hardeste han kunne prestere og dette endte opp med at den vandrende kneppet jakken igjen.

Så var det solen sin tur. Solen startet forsiktig og skinne. Dette gjorde at den vandrende kneppet opp noen knapper øverst i jakken. Så fortsatte solen å skinne sterkere og sterkere.Den vandrende følte seg varm og tok kappen av for å legge den i sekken.

Vinden måtte akseptere sitt nederlag, fordi styrke, hardhet og tvang fungerer dårlig der forståelse og mildhet kan gjøre jobben.

En kan ikke gjøre alle til lags.

En dag gikk tok faren med seg sønnen for å gå til markedet, de tok med seg eselet sitt.

På veien til markedet møtte de på et par. "Hvorfor går dere når en av dere kan ri på eselet?" ropte mannen mot faren og sønnen.

"Jeg vil gjerne ri på eselet pappa, kan du hjelpe meg opp?" spurte gutten. Faren løftet med glede sønnen opp på eselet.

Snart møtte de på et nytt par på veien. "Du burde skammen deg burde du! Blir ikke faren din trøtt av å gå ved siden av deg? Du som er ung og sprek?" sa damen til sønnen.

Gutten steg ned av eselet og lot faren få ri istedenfor. Og på nytt beveget de seg fremover.

"Stakkars gutt," sa de neste personene de traff på veien. "Skal den late faren få ri på eselet menst gutten må gå hele veien?"

Så gutten steg opp igjen på eselet. Nå satt både far og sønn på eselet.

De traff noen vei vandrere som sa " Så dårlig gjort av dem, de kommer til å drepe det stakkars eselet om de fortsetter å ri på det begge to."

Når både far og sønn fikk den beskyldelsen steg begge ned fra eselet og bestemte seg for å bære eselet på skuldrene sine.

Vei vandrerene brøt ut i latter. Som igjen skremte eselet slik at det stakk av.

Moralen bak denne historien er at en ikke kan gjøre alle til lags.

Be med hele hånden.

En prest besøkte en gammel dame som lå på sykehus. Da han nærmet seg sykesengen, så han at hun lå med øynene lukket, samtidig som hun med pekefingeren på den ene hånden rørte ved fingrene på den andre hånden, en av gangen.

Presten ville ikke forstyrre henne, men satte seg ved siden av sengen og ventet til hun var ferdig. Da hun etter en liten stund åpnet øynene, klarte han ikke la være å spørre hva det var hun nettopp hadde gjort.

"Åh" forklarte hun smilende, "jeg ba den bønnen mormoren min lærte meg for mange, mange år siden. Jeg holder høyrehånden slik at tommelen peker mot hjertet mitt. Det minner meg på å be for dem som står meg nær."

"Så kommer pekefingeren. Når jeg rører ved den, husker jeg å be for dem som peker ut veien for andre - lærere, ledere og foreldre for eksempel."

"Langfingeren som kommer etterpå, er den største, så da ber jeg for de høytstående som må ta viktige beslutninger."

"Fingeren som så kommer, er den svakeste - du ser, den kan ikke stå opp på egenhånd. Når jeg rører ved den, blir jeg minnet på å be for alle som er syke, svake og redde - alle dem som trenger støtte."

"Til slutt kommer lillefingeren, sist og kanskje minst, men likevel viktig for hånden! Og den minner meg på å be for meg selv."

Så når vi ber med hele hånden vår, er vi klar til å møte morgendagen. Da har vi to valg, vil vi frykte den eller tro på den? Jeg velger å be med hele hånden og støtte det med en kropp full av tro.

Å beholde roen.

Det var en gang en liten gutt som hadde et voldsomt temperament. Faren gav ham en pose med spiker og fortalte ham
at hver gang han mistet besinnelsen, måtte han banke en spiker inn i gjerdet.

Den første dagen hadde gutten spikkret 37 spiker inn i gjerdet. I løpet av de neste ukene lærte han
å kontrollere sitt sinne, antall spiker som ble spikkret inn daglig, ble gradvis mindre. Han oppdaget at det var
lettere å forholde seg rolig, enn å spikkre disse spikerne inn i gjerdet.

Endelig kom dagen da gutten
ikke mistet besinnelsen i det hele tatt. Han fortalte sin far om det, og faren foreslo at gutten nå kunne
trekke ut en spiker for hver dag han var i stand til å forholde seg rolig.

Dagene gikk, og den unge gutten var endelig i stand til å fortelle sin far at alle spikrene var borte.
Faren tok sønnen i hånden og leide ham bort til gjerdet. Han sa "Du har vært flink min sønn, men se på
hullene i gjerdet. Gjerdet vil aldri bli det samme. Når du sier ting i sinne, etterlater de et arr akkurat som disse. "

Du kan stikke en kniv i et menneske, og trekke den ut. Uansett hvor mange ganger du sier jeg beklager,
er såret der fremdeles.

Pass på at du ikke mister besinnelsen neste gang du blir fristet til å si noe du vil angre på senere.

Ønsker deg en fantastisk dag!

Et smil.

Et smil koster ingenting, men gir mye.

Det beriker den som mottar, uten å gjøre dem som gir fattigere.

Det tar bare et øyeblikk, men minnet om det kan noen ganger vare evig.

Ingen er så rik eller mektig at han kan klare seg uten dem, og ingen er så fattig, at han ikke kan bli rik av det.

Et smil skaper lykke i hjemmet, fostrer godvilje i forretninger, og er den undertegnende av vennskap.

Det bringer hvile til den trette, hurrarop til motløse, solskinn til den triste, og det er naturens beste motgift
for trøbbel.

Men det kan ikke kjøpes, bli tyglet frem, lånt eller stjålet,
fordi det ikke har noen verdi for noen, før det blir gitt bort.

Noen folk er for trøtt til å gi deg et smil;

Gi dem ett fra deg, for ingen trenger et smil så mye som den som ikke har noe mer å gi.

Treskålen.

En skrøpelig gammel mann dro for å bo sammen med sin sønn, svigerdatter og sitt fire år gamle barnebarn.
Den gamle mannens hender skalv, synet var uklart og skrittene hans var vaklende.

Familien spiste sammmen hver kveld ved middagsbordet. Men den eldre bestefarens utsø hender og sviktende syn gjorde at spisingen var vanskelig. Erter rullet av skjeen og ned på gulvet. Da han grep etter glasset ble det ofte sølt melk på duken.

Sønnen og svigerdatteren ble irritert over rotet. "Vi må gjøre noe med bestefar" sa sønnen. Jeg har fått nok av
hans søl med både melk og mat. Ekteparet ble enig om å sette et lite bord i hjørnet av kjøkkenet. Der spiste
bestefar alene mens resten av familien nøt middagen ved bordet. Siden bestefar hadde skår i sine tallerker, ble
hans mat servert i en treskål. Noen ganger når familien kikket i bestefars retning, hadde han en tåre i øyet når
han spiste alene. Likevel var de enste ordene ekteparet hadde til han, skarpe formaninger hver gang en gaffel eller
mat ble sluppet på gulvet. Det fire år gammle barnebarnet observerte alt i stillhet.

En kveld før middag, la faren merke til at sønnen spikket på en trebit på gulvet. "Hva er det du gjør?" spurte faren
så søtt. Like søtt svarte den lille gutten "Å, jeg lager en bolle til deg og en til mamma, som dere kan spise av."
Den fire år gammle gutten smilte søtt og gikk tilbake til arbeidet. Ordene slo foreldrene så hardt at de ble målløs.
Selv om ekteparet ikke sa noe, visste de begge hva som måtte gjøres. Den kvelden tok ektemannen  faren i hånden og førte
han forsiktig til middagsbordet. Resten av sine dager spiste han ved middagsbordet med resten av familien. Og av den
ene eller andre grunnen irriterte ikke ekteparet seg lenger om en gaffel eller mat ble sluppet i gulvet, eller duken
ble skitten.

Barn er utrolig observang. Øynene ser, ørene lytter og deres sinn behandler meldingene de absorberer. Dersom barn ser oss
være tolmodig og i et lykkelig hjem med kjærlig atmosfære for alle familiemedlemmer vil de etterligne den holdningen for
resten av livet. Den kloke forelder, innser at hver dag er som byggesteiner som blir lagt for barnets fremtid. La oss
alle være kloke byggherrer og rollemodeller.

- Ta vare på deg selv og de du elsker. I dag og hver dag!