Det perfekte hjertet.

Det var en gang en ung mann som gikk og stilte seg midt på byens torg. "Jeg har det mest perfekte hjerte av alle!" ropte han ut.

Menneskene i byen samlet seg for å beundre hjertet, og alle sammen var enige. Hjertet hans var virkelig perfekt. Uten den minste flekk eller skramme tindret det vakkert i sollyset.

Så kunne man høre en rusten stemme fra folkemengden. "Jeg er ikke enig. Hjertet ditt er ikke engang halvparten så vakkert som mitt."

Alle snudde seg for å se hvem det var som snakket. Stemmen tilhørte en gammel mann som banet seg fram gjennom folkemengden.

"Se her", sa han og viste frem hjertet sitt.

Den unge mannen klarte ikke å la være å le.

"Hvordan kan du påstå at hjertet ditt er vakrere enn mitt?" Spurte han.
" Hjertet ditt er jo fullt av arr. Biter mangler, og noen hull er blitt reparert med biter som ikke engang passer."

"Det er kanskje sant," svarte den gammle mannen. "Men jeg ville aldri ha byttet bort mitt hjerte med ditt. Du skjønner, hjertet representerer livet mitt. Hullene har oppstått når jeg har elsket et annet menneske og gitt bort en bit av hjertet mitt. Noen ganger har jeg fått en bit av det menneskets hjerte tilbake. Noen ganger har jeg elsket en som ikke har elsket meg igjen. Da har det forblitt et hull. Men jeg tar vare på de hullene også, for de minner meg på den kjærligheten jeg har til disse personene. Og jeg har ikke gitt opp håpet om at de en eller annen gang skal gi meg en bit av hjertene sine. Slik har hjertet mitt blitt seende ut som det gjør i dag. Og for meg er det et vakkert hjerte."

Den unge mannen sto taus. Han kikket på sitt eget hjerte og på den gammle mannen sitt hjerte.

Uten ord tok han en bit fra hjertet sitt og ga til den gamle mannen.

Vi kan alle gi en bit av hjertet vårt fra tid til annen. Husk på å gi det til noen som fortjener det.

Det du gir er det du får.

Det var en gang en ung mann som så en gammel dame i veikanten,
selv i svakt lys kunne han se at hun trengte hjelp.
Han parkerte foran Mercedesen hennes og gikk ut.

Selv med et smil om munnen, var hun bekymret. Ingen hadde stoppet for å hjelpe den siste timen.
Hadde han kommet for å skade henne? Han ga ikke noe godt første inntrykk, han så fattig og sulten ut.
Han kunne se at hun var redd. Han visste hva hun følte.
Det var disse frysningene som bare frykt kan sette i deg.
Han sa, "Jeg er her for å hjelpe deg, frue. Hvorfor ikke vente i bilen der det er varmt? Forresten,
er mitt navn Bryan Anderson. "

Det eneste som var galt med bilen var et punktert dekk, men for en gammel dame, var det ille nok.
Bryan krøp under bilen for å finne en plass å sitte jekken. Han skrapte opp knokene en gang eller to.
Snart var han i stand til å bytte dekk. Men ved å gjøre det, måtte han bli både skitten og
hendene hans gjorde vondt.
Da han strammet de siste muttrene, rullet hun ned vinduet og begynte å snakke med ham.
Hun fortalte ham at hun var fra St. Louis og var bare på gjennomreise.
Hun kunne ikke takke ham nok for å komme henne til unnsetning.

Bryan bare smilte da han lukket bagasjerommet hennes. Damen spurte hvor mye hun skyldte ham? Alle beløp ville være greit for henne.
Hun hadde allerede tenkt gjennom alle de forferdelige tingene som kunne ha skjedd om han ikke hadde stoppet.
Bryan hadde aldri tenkt å ta betalt. Dette var ikke en jobb for ham. Dette var å hjelpe noen i nød, og Gud vet at det var nok av folk
som hadde gitt ham en hånd i det siste. Han hadde levd hele sitt liv på den måten, og det hadde aldri falt ham inn å handle på annen måte.
Han fortalte henne at hvis hun virkelig ønsket å betale ham tilbake, neste gang hun så noen som trengte hjelp,
kunne hun gi den personen den hjelpen de trengte, og Bryan la til, "Og tenk på meg."
Han ventet til hun startet bilen og kjørte av gårde. Det hadde vært en kald og deprimerende dag,
men han følte seg bra da han dro hjem.

Noen kilometer nedover veien så damen en liten kafé. Hun gikk inn for å ta en matbit,
og slappe litt av før hun gjorde den siste etappen av turen hennes hjem. Det var en snuskete restaurant. Utenfor var to gamle bensinpumper.
Serveringsdamen kom bort og ga henne et rent håndkle til å tørke hennes våte hår.
Hun hadde et søtt smil,
for å være en som står på beina hele dagen. Damen merket at servitrisen var gravid, nesten åtte måneder på vei,
men hun klaget ikke eller hadde endret sin holdning. Den gamle damen lurte på hvordan noen som hadde så lite kunne være så blid og fremdeles
gi til en fremmed. Så husket hun Bryan.

Etter at damen var ferdig med sitt måltid, betalte hun med tusen kroner. Serveringsdamen gikk raskt ut for å finne vekslepenger,
men den gamle damen hadde gått rett ut døra. Hun var borte iløpet av den tiden servitrisen brukte før hun kom tilbake.
Serveringsdamen lurte på hvor damen kunne være. Da merket hun at noe var skrevet på serviett.

Det var med tårer i øynene hun leste hva damen skrev: "Du skylder meg ikke noe. Jeg har vært der du er også. Noen hjalp meg en gang,
slik jeg hjelper deg. Hvis du virkelig ønsker å betale meg tilbake, så vær snill å gjør dette: Ikke la denne kjeden av kjærlighet ende med deg ".
Under servietten lå det fire tusenlapper til.

Det var bord å rydde, sukker boller å fylle, og folk å betjene,
slik kom servitrisen seg gjennom nok en dag. Den natten da hun kom hjem fra jobb og klatret opp i sengen,
tenkte hun på de pengene hun hadde fått og hva damen hadde skrevet. Hvordan kunne damen ha visst hvor mye hun og ektemannen trengte det?
Med barnet ventet i slutten av neste måned.
Hun visste hvor bekymret mannen var, og nå som han lå og sov ved siden av henne, ga hun ham et mykt kyss og hvisket lavt
"Alt kommer til å gå bra. Jeg elsker deg, Bryan Anderson. "

Det er et gammelt ordtak: "Det du gir er det du får."

Tolv Gaver.

En gang for lenge lenge siden, da prinser og prinsesser bodde i kongedømmer langt, langt borte, sa tradisjonen at alle kongelige nyfødte barn fikk tolv spesielle gaver. Tolv vise kvinner samlet seg i slottet for å dele ut hver sin gave til den nyfødte prinsessen eller prinsen.

Men tidene forandret seg, og prinsene og prinsessene ble færre og  færre. De vise kvinnene forsto at de tolv gavene egentlig tilhørte ethvert barn, på ethvert sted, til alle tider.

Og dette er hemmeligheten om dine tolv gaver;

Den første gaven er styrke. Måtte du oppdage nye dybder i den, når situasjonen krever det.

Den andre gaven er skjønnhet. Måtte dine gjerninger reflektere dens dybde.

Den tredje gaven er mot. Måtte du snakke og handle med mot, og være djerv nok til å følge din egen sti.

Den gjerde gaven er medfølelse. Måtte du være gavmild mot deg selv og mot andre. Måtte du tilgi dem som sårer deg, og også deg selv når du feiler.

Den femte gaven er håp. Måtte du i enhver situasjon, gjennom alle årstider, ha tillit til godheten.

Den sjette gaven er glede. Måtte den bevare hjertet ditt åpent og fullt av lys.

Den syvende gaven er talent. Måtte du oppdage din egen spesielle gave og bruke den i det godes tjeneste.

Den åttende gaven er fantasi. Måtte den gi deg næring til dine visjoner og drømmer.

Den niende gaven er forundring. Måtte du forundres over det mirakelet du er og den verden du lever i.

Den tiende gaven er visdom. Måtte du høre visdommens stille stemme når den leder deg fra kunnskap
 til forståelse.

Den ellevte gaven er kjærlighet. Måtte du få oppleve hvordan den vokser hver gang du gir av den.

Den tolvte gaven er tro. Måtte den vokse seg sterk i deg.

Nå kjenner du til dine tolv gaver. Ta vare på gavene dine, og vær lydhør for andres gaver. Da kommer du til å oppdage flere gaver som er unike for akkurat deg.

Ungdom.

Ungdom er ikke en periode i livet - det er en sinnstilstand, en viljesak, en følelsens livskraft, en seier for motet over redselen, eventyrlyst fremfor kjærligheten til det bekvemme.

Ingen blir gammel bare ved å leve et visst antall år. Mennesker blir eldre ved å oppgi idealene sine. År kan gi ansiktet rynker, men det å kvele entusiasmen sin gir sjelen rynker. Uro, tvil, selvforakt, redsel og fortvilelse er som lange og mange år som bøyer hodet og får sjelen til å visne.

Både den som er seksten år og sytti år har i hjertet sitt evnen til å forundres over mirakler, forbløffes over stjernelignende ting og storslåtte tanker, vekke til live den barnslige nyskjerrigheten over hva som skal skje nå, gledes over det eventyret vi kaller livet.

Du er så ung som din tro,
så gammel som din tvil,
så ung som selvtilliten din,
så gammel som frykten din,
så ung som håpet ditt,
så gammel som mistroen din.

Når ditt hjertes innerste kjerne er dekket av et snølag av pessimisme og kynisme, da er du virkelig gammel.

Men så lenge murene rundt hjertet ditt er revet ned, og hjertet lytter til budskapet om skjønnhet, mot og storslagne ting, fra dine medmennesker og fra det evige -  da er du fortsatt ung.

Ringen.

For lenge siden levde det en vis mann i Egypt som het Zun-Nun. En dag fikk han besøk av en ung mann som spurte; "Mester, jeg forstår ikke hvorfor mennesker som deg kler seg så enkelt. Er det ikke viktig å presentere seg så pent og ordentlig som mulig?"

Zun-Nun bare smilte til svar. Etterpå trakk han av seg en ring fra den ene fingeren og ga den til den unge mannen. "Min venn, jeg skal svare deg på spørsmålet ditt. Men gjør meg en tjeneste. Ta med deg denne ringen til markedet og prøv å få solgt den for en gullmynt."

Den unge mannen kikket på mesterens skitne ring og nølte litt. "En gullmynt? Det blir nok vanskelig å få solgt den til den prisen."

Men ynglingen dro i alle fall avgårde til markedet, hvor han tilbød den til skredderen, grønnsakshandleren, forbipasserende kunder - ja alle han møtte. Men ingen var villige til å kjøpe ringen for den prisen han ba om. Til slutt måtte han dra tilbake til Zun-Nun og rapportere om at det meste noen ville betale, var en sølvmynt.

Men Zun-Nun ble ikke lei seg. "Ta nå ringen og dra til gullsmeden nederst i gaten. Vis eieren ringen. Ikke be om en spesiell pris, men bare spør hvor mye han er villig til å betale."

Da den unge mannen kom tilbake fra gullsmeden, var det med et helt nytt ansiktsutrykk. "Mester, det var ingen på markedet som forsto verdien av denne ringen. Gullsmeden tilbød meg tusen gullmynter!"

"Der har du svaret på spørsmålet ditt," sa Zun-Nun. "Ingenting kan vurderes bare etter utseende. Når folk på markedet gjør det, går de glipp av en virkelig skatt. Men den som virkelig er kunnskapsrik, ser dypere enn det. Først da åpenbares den virkelige verdien."