Treskålen.

En skrøpelig gammel mann dro for å bo sammen med sin sønn, svigerdatter og sitt fire år gamle barnebarn.
Den gamle mannens hender skalv, synet var uklart og skrittene hans var vaklende.

Familien spiste sammmen hver kveld ved middagsbordet. Men den eldre bestefarens utsø hender og sviktende syn gjorde at spisingen var vanskelig. Erter rullet av skjeen og ned på gulvet. Da han grep etter glasset ble det ofte sølt melk på duken.

Sønnen og svigerdatteren ble irritert over rotet. "Vi må gjøre noe med bestefar" sa sønnen. Jeg har fått nok av
hans søl med både melk og mat. Ekteparet ble enig om å sette et lite bord i hjørnet av kjøkkenet. Der spiste
bestefar alene mens resten av familien nøt middagen ved bordet. Siden bestefar hadde skår i sine tallerker, ble
hans mat servert i en treskål. Noen ganger når familien kikket i bestefars retning, hadde han en tåre i øyet når
han spiste alene. Likevel var de enste ordene ekteparet hadde til han, skarpe formaninger hver gang en gaffel eller
mat ble sluppet på gulvet. Det fire år gammle barnebarnet observerte alt i stillhet.

En kveld før middag, la faren merke til at sønnen spikket på en trebit på gulvet. "Hva er det du gjør?" spurte faren
så søtt. Like søtt svarte den lille gutten "Å, jeg lager en bolle til deg og en til mamma, som dere kan spise av."
Den fire år gammle gutten smilte søtt og gikk tilbake til arbeidet. Ordene slo foreldrene så hardt at de ble målløs.
Selv om ekteparet ikke sa noe, visste de begge hva som måtte gjøres. Den kvelden tok ektemannen  faren i hånden og førte
han forsiktig til middagsbordet. Resten av sine dager spiste han ved middagsbordet med resten av familien. Og av den
ene eller andre grunnen irriterte ikke ekteparet seg lenger om en gaffel eller mat ble sluppet i gulvet, eller duken
ble skitten.

Barn er utrolig observang. Øynene ser, ørene lytter og deres sinn behandler meldingene de absorberer. Dersom barn ser oss
være tolmodig og i et lykkelig hjem med kjærlig atmosfære for alle familiemedlemmer vil de etterligne den holdningen for
resten av livet. Den kloke forelder, innser at hver dag er som byggesteiner som blir lagt for barnets fremtid. La oss
alle være kloke byggherrer og rollemodeller.

- Ta vare på deg selv og de du elsker. I dag og hver dag!

Kjeks tyven.

En kvinne sto og ventet på en flyplass en natt, det var flere lange timer før flyet hennes skulle ta av.
Hun så seg om etter en bok på butikken og kjøpte seg en pose med cookies (kjeks) og fant et sted å sitte.

Hun ble oppslukt i boken sin, men fikk med seg at mannen som sitter ved siden av henne, frekk som få kan være
tar en cookie eller to fra posen i mellom dem. Hun velger og ignorere han for å unngå en scene.

Så hun spiste sine cookies og så på klokken, og den frekke cookie tyven tynnet ut tolmodigheten hennes.
Hun begynte å bli mer og mer irritert ettersom minuttene gikk og tenkte: "Hvis ikke jeg var så veloppdragen,
ville jeg gitt han en blåveis."

For hver cookie hun tok, tok han også en, og når det bare var én igjen, lurte hun på hva han ville gjøre.
Med et smil om munnen, og en nervøs latter, tok han den siste cookie og delte den i to.

Han tilbød henne halvparten, og mens han spiste den andre, snappet hun den fra ham og tenkte ... åh gå man! Denne fyren
har virkelig gode nerver og i tillegg er han også uhøflig. Hvorfor kan han ikke engang vise noen form for
takknemlighet!?!

Hun hadde aldri kjent seg så irritert, og sukket av lettelse da flyet hennes ble ropt opp. Hun samlet sine
eiendeler og dro til gaten, og nektet å se seg tilbake.

Hun gikk ombord i flyet, og sank ned i setet. Hun tar opp vesken sin for å finne frem boken som hun er nesten ferdig med,
og utstøter et gisp av overraskelse, der var hennes pose med cookies, rett foran øynene hennes.

Dersom min er her, stønnet hun i fortvilelse, var den andre posen mannen sin, og han prøvde å dele.
Det var for sent å be om unnskyldning, tenkte hun sorgtung og det var hun som var den uhøflige cookie (kjeks) tyven.

Som mennesker ser vi alltid vår side av saken klarest. Noen ganger kan det være greit å være mer åpen. Ønsker deg en God Helg med åpning for nye muligheter!

Huset med de gylne vinduene.

Det var en gang en liten jente som bodde i et lite og enkelt hus på en høyde. Huset var i dårlig forfattning,
men hun vokste opp med å leke i den lille hagen. Da hun ble eldre, kunne hun se over hagegjerdet og tvers over
dalen til et fantastisk hus høyt oppe på åsen. Dette huset hadde gylne vinduer, så gyldne og skinnende
at den lille jenten dagdrømte om hvilken magisk oppvekst det måtte være å vokse opp der. Istedenfor det enkle og
vanlige huset som var hennes.

Og selv om hun elsket sine foreldre og sin familie, lengtet hun etter å leve i et slikt gyldent hus og drømte
hele dagen om hvor flott og spennende det måtte føles og leve der.

Når hun ble så voksen at hun hadde nok kunnskap og fornuft til å gå utenfor sitt hage gjerde, spurte hun sin mor
om hun kunne sykkle en tur utenfor porten og nedover veien. Etter å ha bønnfallt moren, lot moren henne til slutt
sykkle avgårde så lenge hun holdt seg nær huset og ikke sykklet for langt. Dagen var vakker og den lille jenta visste
nøyaktig hvor hun var på vei! Nedover veien og tvers over dalen, sykklet hun før hun kom til porten til det gyldne
huset på åsen.

Hun gikk av sykkelen og lente den mot porten. Det eneste hun klarte å fokusere på var stien som førte frem til huset
og deretter på selve huset. Og hun ble så skuffet når hun skjønte at alle vinduene var helt vanlig og ganske skitten.
Dessuten reflekterte de ikke annet enn den triste forsømmelsen av huset som sto forlatt.

Den lille jenten ble så trist at hun ikke gikk videre men snudde. Med et knust hjerte satte hun seg på sykkelen sin.
Når hun ser opp, får hun et forbausende syn. På den andre siden av dalen, på en liten høyde ligger det et lite hus og
dets vinduer er gyldne. Det er solen som skinner på hennes lille hjem.

Den lille jenten skjønner plutselig at hun har bodd i sitt eget gyldne hus hele tiden. Og at all den kjærlighet og
omsorg hun fikk der gjorde hennes eget hjem til det "gyldne hus" for henne. Alt hun hadde drømt om var rett der
foran nesen hennes!

Botemiddel mot sorg.

Et gammelt kinesisk eventyr forteller om en kvinne hvis eneste sønn døde. Nedbrutt av sorg gikk hun til en vis mann og sa; " Jeg er villig til å betale hva som helst. Bare si meg hvilke bønner jeg skal be, eller hvilke besvergelser jeg skal uttale for at sønnen min skal vende tilbake til livet."

Den vise mannens elever ventet på at mesteren skulle forklare kvinnen at det hun ba om var umulig, og sende henne fra seg, men mesteren bare så på henne i taushet. Så sa han; "Hvis du finner et sennepsfrø fra et hjem som aldri er blitt rammet av sorg, kan jeg bruke det til å drive bort sorgen fra ditt eget liv."

Kvinnen dro straks av sted og begynte å lete etter det magiske sennepsfrøet. Hun gikk og gikk, til hun kom fram til et staselig hus. "De som bor her, må ha det bra," tenkte hun for seg selv. Men da hun forklarte ærendet sitt for paret som bodde i huset, svarte de at hun desverre var kommet til feil hus. De hadde nylig mistet en datter, og de var lamslåtte av sorgen.

"Hjertet mitt lider med dem," tenkte kvinnen for seg selv. "Og hvem kan være i bedre stand til å hjelpe dem enn jeg, som selv er blitt rammet av den største sorgen som fins."

Så kvinnen ble værende hos dem en stund, til det var på tide for henne å fortsette letingen etter sennepsfrøet.

Men hvor hun enn lette - i slott eller hytter - fant hun ingen som ikke en eller annen gang var blitt rammet av sorg. Og fordi hun selv visste hvordan det var å sørge, ble hun alltid værende en stund i de hjemmene hun besøkte, for om mulig lindre litt av smerten.

Med tiden bleknet hennes egen sorg, men engasjementet for å hjelpe andre fortsatte. Først mange år senere forsto hun at det var selve letingen etter det magiske sennepsfrøet som hadde fordrevet sorgen fra hennes eget liv.