Mannen hadde reist langt for å treffe den vise mannen i den avsidesliggende lille landsbyen. Reisen hadde vært anstrengende - han hadde holdt ut en 40 mil lang busstur på en nærmest ikke eksisterende vei, for så på egen hånd å ta seg gjennom en krattskog. Til vanlig ville hn aldri ha utsatt seg for den typen prøvelser. Men han var fast bestemt på å møte den vise mannen for å få vite hva han skulle gjøre med alle problemene sine.
Han hadde knapt kommet innenfor døren hos den vise mannen, før han begynte sin klagesang.
"Livet mitt er så misslykket. Jeg har en jobb jeg vantrives med, men jeg har ikke god nok utdannelse til å søke på noe annet. Barna mine eier ikke respekt for meg, og jeg mistenker kona mi for å være utro. Ikke engang hunden min ser ut til å like meg!" sa mennen oppgitt.
Den vise mannen lyttet til mannen, og da han til slutt ble stille, spurte den vise mannen; "Hva synes du om lengden din?"
"Lengden min? Den tenker jeg ikke så mye på", sa mannen og rynket pannen. "Den er vel helt grei, antar jeg. Hvorfor spør du om det?"
"For alle som ikke blir født inn i fattigdom og elendighet, er verden full av muligheter og valg," svarte den vise mannen. "Jeg har tenkt lenge på dette, og jeg har endelig kommet fram til at det eneste vi kan klage over her i livet, er lengden vår. Det er det eneste som er gitt. Vi kan klage på lengden vår, men det er også alt."
"Men det er da en tåpelig ting å klage over," protesterte mannen, som jo hadde så mye annet å klage over i livet sitt.
"Ja, visst er det tåpelig, siden vi ikke kan gjøre noe med lengden vår," svarte den vise mannen med et smil. "Men det er ikke like tåpelig som å klage over alle de bekymringene i livet som vi faktisk kan gjøre noe med."
Det var dette som traff meg med denne historien. Vi har alltid et valg! Vi kan velge å bekymre oss over noe vi ikke kan gjøre noe med. Eller vi kan velge å forandre innstillingen og bytte ut bekymring med noe som gagner oss bedre. Jeg gjør det! Gjør du?
