Det du gir er det du får.

Det var en gang en ung mann som så en gammel dame i veikanten,
selv i svakt lys kunne han se at hun trengte hjelp.
Han parkerte foran Mercedesen hennes og gikk ut.

Selv med et smil om munnen, var hun bekymret. Ingen hadde stoppet for å hjelpe den siste timen.
Hadde han kommet for å skade henne? Han ga ikke noe godt første inntrykk, han så fattig og sulten ut.
Han kunne se at hun var redd. Han visste hva hun følte.
Det var disse frysningene som bare frykt kan sette i deg.
Han sa, "Jeg er her for å hjelpe deg, frue. Hvorfor ikke vente i bilen der det er varmt? Forresten,
er mitt navn Bryan Anderson. "

Det eneste som var galt med bilen var et punktert dekk, men for en gammel dame, var det ille nok.
Bryan krøp under bilen for å finne en plass å sitte jekken. Han skrapte opp knokene en gang eller to.
Snart var han i stand til å bytte dekk. Men ved å gjøre det, måtte han bli både skitten og
hendene hans gjorde vondt.
Da han strammet de siste muttrene, rullet hun ned vinduet og begynte å snakke med ham.
Hun fortalte ham at hun var fra St. Louis og var bare på gjennomreise.
Hun kunne ikke takke ham nok for å komme henne til unnsetning.

Bryan bare smilte da han lukket bagasjerommet hennes. Damen spurte hvor mye hun skyldte ham? Alle beløp ville være greit for henne.
Hun hadde allerede tenkt gjennom alle de forferdelige tingene som kunne ha skjedd om han ikke hadde stoppet.
Bryan hadde aldri tenkt å ta betalt. Dette var ikke en jobb for ham. Dette var å hjelpe noen i nød, og Gud vet at det var nok av folk
som hadde gitt ham en hånd i det siste. Han hadde levd hele sitt liv på den måten, og det hadde aldri falt ham inn å handle på annen måte.
Han fortalte henne at hvis hun virkelig ønsket å betale ham tilbake, neste gang hun så noen som trengte hjelp,
kunne hun gi den personen den hjelpen de trengte, og Bryan la til, "Og tenk på meg."
Han ventet til hun startet bilen og kjørte av gårde. Det hadde vært en kald og deprimerende dag,
men han følte seg bra da han dro hjem.

Noen kilometer nedover veien så damen en liten kafé. Hun gikk inn for å ta en matbit,
og slappe litt av før hun gjorde den siste etappen av turen hennes hjem. Det var en snuskete restaurant. Utenfor var to gamle bensinpumper.
Serveringsdamen kom bort og ga henne et rent håndkle til å tørke hennes våte hår.
Hun hadde et søtt smil,
for å være en som står på beina hele dagen. Damen merket at servitrisen var gravid, nesten åtte måneder på vei,
men hun klaget ikke eller hadde endret sin holdning. Den gamle damen lurte på hvordan noen som hadde så lite kunne være så blid og fremdeles
gi til en fremmed. Så husket hun Bryan.

Etter at damen var ferdig med sitt måltid, betalte hun med tusen kroner. Serveringsdamen gikk raskt ut for å finne vekslepenger,
men den gamle damen hadde gått rett ut døra. Hun var borte iløpet av den tiden servitrisen brukte før hun kom tilbake.
Serveringsdamen lurte på hvor damen kunne være. Da merket hun at noe var skrevet på serviett.

Det var med tårer i øynene hun leste hva damen skrev: "Du skylder meg ikke noe. Jeg har vært der du er også. Noen hjalp meg en gang,
slik jeg hjelper deg. Hvis du virkelig ønsker å betale meg tilbake, så vær snill å gjør dette: Ikke la denne kjeden av kjærlighet ende med deg ".
Under servietten lå det fire tusenlapper til.

Det var bord å rydde, sukker boller å fylle, og folk å betjene,
slik kom servitrisen seg gjennom nok en dag. Den natten da hun kom hjem fra jobb og klatret opp i sengen,
tenkte hun på de pengene hun hadde fått og hva damen hadde skrevet. Hvordan kunne damen ha visst hvor mye hun og ektemannen trengte det?
Med barnet ventet i slutten av neste måned.
Hun visste hvor bekymret mannen var, og nå som han lå og sov ved siden av henne, ga hun ham et mykt kyss og hvisket lavt
"Alt kommer til å gå bra. Jeg elsker deg, Bryan Anderson. "

Det er et gammelt ordtak: "Det du gir er det du får."