Hvor går grensen for kreftene våre?

En liten jente hadde tilbrakt hele formiddagen på stranden. Den gule bøtta, plastspaden og bilen med lasteplan var redskapene hun brukte til å bygge sitt aller fineste sandslott. Og stort hadde det blitt. Nå var turen kommet til vollgraver, veier og tunneler!

Jenta gravde og gravde med lekespaden da hun plutselig støtte på en stor stein. Steinen lå midt i veien for den brede vollgraven som skulle beskytte slottet.

Hun anstrengte seg lenge og vel for å grave opp steinen og flytte på den. Men hvor mye hun enn kjempet, klarte hun ikke å røre den en eneste centimeter. Steinen lå der den lå.

Til slutt satte hun seg ned og gråt, både fordi hun var sliten og sint. Hva skulle hun gjøre nå? Hele sandslottet føltes plutselig ødelagt.

Da kom jentas morfar gående. Han ble naturligvis bekymret over tårene. "Hva er det som har skjedd?" spurte han og løftet barnebarnet opp på armen. "Jeg klarer ikke å flytte den store steinen som ligger i veien for vollgraven" hikstet hun.

Morfar satte jenta ned på stranden igjen og satte seg på huk. "Men hvorfor bruker du ikke alle kreftene dine?" spurte han vennlig. "Det gjorde jeg det så!" sa jenta.

Nå gråt hun enda mer. Syntes ikke morfar at hun hadde prøvd nok?

"Nei vennen min, det gjorde du ikke" sa han. "Du ba ikke meg om hjelp".

Med de ordene tok han bort steinen, slik at jenta kunne bygge ferdig slottet.

Har du husket å bruke alle kreftene dine i det siste?