Sterke røtter.

En vakker vårdag jobbet en jente sammen med sin mor i hagen. Avstikkere fra hagen hadde vokst seg større i det varme klimaet i drivhuset og blitt plantet om. Senere ble de plantet ut i hagen.

Siden jenten skulle flytte hjemmefra skulle plantene bli plantet om for siste gang. Siden jenten ikke var så erfaren med hagearbeid spurte hun moren med de grønne fingrene; " Er ikke dette skadelig for plantene?" Ettersom de grov opp blomstrene og ristet jord av røttene deres. " Blir ikke de skadet av å bli plantet om så mangen ganger? Revet opp, ristet og flyttet på?"

Moren svarer jenten sin; "Å plante om blomstrene skader dem ikke. For de blomstrene som overlever er det til det beste. Det er slik røttene vokser seg sterk. Røttene til de blomstrene vil vokse dypt, og bli sterke planter."

Ofte kan vi som mennesker føle oss revet opp av jorden og at vi er uten røtter. Noen ganger ønsker vi forandringen velkommen, andre ganger med motstand. De fleste gangene reagerer vi vel litt med begge deler. "Vil ikke dette være tungt for meg?" "Er det ikke bedre å ha det slik jeg har det nå?" er ofte spørsmål vi stiller oss selv.

Da er det viktig å tenke på de blomstrene som blir plantet om og får en forandring. Det er slik røttene våre vokser seg sterke!

Vinden og solen.

En dag startet vinden og solen en krangel. De mente begge at de var sterkere enn den andre. For å avgjøre diskusjonen ble de enig om å ha en styrkeprøve.

"Der kommer det en vandrende, la oss se hvem som kan få av han jakken først", sa solen.

Vinden var helt enig og ville gjøre det første forsøket. Vinden blåste det hardeste han kunne prestere og dette endte opp med at den vandrende kneppet jakken igjen.

Så var det solen sin tur. Solen startet forsiktig og skinne. Dette gjorde at den vandrende kneppet opp noen knapper øverst i jakken. Så fortsatte solen å skinne sterkere og sterkere.Den vandrende følte seg varm og tok kappen av for å legge den i sekken.

Vinden måtte akseptere sitt nederlag, fordi styrke, hardhet og tvang fungerer dårlig der forståelse og mildhet kan gjøre jobben.

En kan ikke gjøre alle til lags.

En dag gikk tok faren med seg sønnen for å gå til markedet, de tok med seg eselet sitt.

På veien til markedet møtte de på et par. "Hvorfor går dere når en av dere kan ri på eselet?" ropte mannen mot faren og sønnen.

"Jeg vil gjerne ri på eselet pappa, kan du hjelpe meg opp?" spurte gutten. Faren løftet med glede sønnen opp på eselet.

Snart møtte de på et nytt par på veien. "Du burde skammen deg burde du! Blir ikke faren din trøtt av å gå ved siden av deg? Du som er ung og sprek?" sa damen til sønnen.

Gutten steg ned av eselet og lot faren få ri istedenfor. Og på nytt beveget de seg fremover.

"Stakkars gutt," sa de neste personene de traff på veien. "Skal den late faren få ri på eselet menst gutten må gå hele veien?"

Så gutten steg opp igjen på eselet. Nå satt både far og sønn på eselet.

De traff noen vei vandrere som sa " Så dårlig gjort av dem, de kommer til å drepe det stakkars eselet om de fortsetter å ri på det begge to."

Når både far og sønn fikk den beskyldelsen steg begge ned fra eselet og bestemte seg for å bære eselet på skuldrene sine.

Vei vandrerene brøt ut i latter. Som igjen skremte eselet slik at det stakk av.

Moralen bak denne historien er at en ikke kan gjøre alle til lags.

Be med hele hånden.

En prest besøkte en gammel dame som lå på sykehus. Da han nærmet seg sykesengen, så han at hun lå med øynene lukket, samtidig som hun med pekefingeren på den ene hånden rørte ved fingrene på den andre hånden, en av gangen.

Presten ville ikke forstyrre henne, men satte seg ved siden av sengen og ventet til hun var ferdig. Da hun etter en liten stund åpnet øynene, klarte han ikke la være å spørre hva det var hun nettopp hadde gjort.

"Åh" forklarte hun smilende, "jeg ba den bønnen mormoren min lærte meg for mange, mange år siden. Jeg holder høyrehånden slik at tommelen peker mot hjertet mitt. Det minner meg på å be for dem som står meg nær."

"Så kommer pekefingeren. Når jeg rører ved den, husker jeg å be for dem som peker ut veien for andre - lærere, ledere og foreldre for eksempel."

"Langfingeren som kommer etterpå, er den største, så da ber jeg for de høytstående som må ta viktige beslutninger."

"Fingeren som så kommer, er den svakeste - du ser, den kan ikke stå opp på egenhånd. Når jeg rører ved den, blir jeg minnet på å be for alle som er syke, svake og redde - alle dem som trenger støtte."

"Til slutt kommer lillefingeren, sist og kanskje minst, men likevel viktig for hånden! Og den minner meg på å be for meg selv."

Så når vi ber med hele hånden vår, er vi klar til å møte morgendagen. Da har vi to valg, vil vi frykte den eller tro på den? Jeg velger å be med hele hånden og støtte det med en kropp full av tro.

Å beholde roen.

Det var en gang en liten gutt som hadde et voldsomt temperament. Faren gav ham en pose med spiker og fortalte ham
at hver gang han mistet besinnelsen, måtte han banke en spiker inn i gjerdet.

Den første dagen hadde gutten spikkret 37 spiker inn i gjerdet. I løpet av de neste ukene lærte han
å kontrollere sitt sinne, antall spiker som ble spikkret inn daglig, ble gradvis mindre. Han oppdaget at det var
lettere å forholde seg rolig, enn å spikkre disse spikerne inn i gjerdet.

Endelig kom dagen da gutten
ikke mistet besinnelsen i det hele tatt. Han fortalte sin far om det, og faren foreslo at gutten nå kunne
trekke ut en spiker for hver dag han var i stand til å forholde seg rolig.

Dagene gikk, og den unge gutten var endelig i stand til å fortelle sin far at alle spikrene var borte.
Faren tok sønnen i hånden og leide ham bort til gjerdet. Han sa "Du har vært flink min sønn, men se på
hullene i gjerdet. Gjerdet vil aldri bli det samme. Når du sier ting i sinne, etterlater de et arr akkurat som disse. "

Du kan stikke en kniv i et menneske, og trekke den ut. Uansett hvor mange ganger du sier jeg beklager,
er såret der fremdeles.

Pass på at du ikke mister besinnelsen neste gang du blir fristet til å si noe du vil angre på senere.

Ønsker deg en fantastisk dag!

Et smil.

Et smil koster ingenting, men gir mye.

Det beriker den som mottar, uten å gjøre dem som gir fattigere.

Det tar bare et øyeblikk, men minnet om det kan noen ganger vare evig.

Ingen er så rik eller mektig at han kan klare seg uten dem, og ingen er så fattig, at han ikke kan bli rik av det.

Et smil skaper lykke i hjemmet, fostrer godvilje i forretninger, og er den undertegnende av vennskap.

Det bringer hvile til den trette, hurrarop til motløse, solskinn til den triste, og det er naturens beste motgift
for trøbbel.

Men det kan ikke kjøpes, bli tyglet frem, lånt eller stjålet,
fordi det ikke har noen verdi for noen, før det blir gitt bort.

Noen folk er for trøtt til å gi deg et smil;

Gi dem ett fra deg, for ingen trenger et smil så mye som den som ikke har noe mer å gi.

Treskålen.

En skrøpelig gammel mann dro for å bo sammen med sin sønn, svigerdatter og sitt fire år gamle barnebarn.
Den gamle mannens hender skalv, synet var uklart og skrittene hans var vaklende.

Familien spiste sammmen hver kveld ved middagsbordet. Men den eldre bestefarens utsø hender og sviktende syn gjorde at spisingen var vanskelig. Erter rullet av skjeen og ned på gulvet. Da han grep etter glasset ble det ofte sølt melk på duken.

Sønnen og svigerdatteren ble irritert over rotet. "Vi må gjøre noe med bestefar" sa sønnen. Jeg har fått nok av
hans søl med både melk og mat. Ekteparet ble enig om å sette et lite bord i hjørnet av kjøkkenet. Der spiste
bestefar alene mens resten av familien nøt middagen ved bordet. Siden bestefar hadde skår i sine tallerker, ble
hans mat servert i en treskål. Noen ganger når familien kikket i bestefars retning, hadde han en tåre i øyet når
han spiste alene. Likevel var de enste ordene ekteparet hadde til han, skarpe formaninger hver gang en gaffel eller
mat ble sluppet på gulvet. Det fire år gammle barnebarnet observerte alt i stillhet.

En kveld før middag, la faren merke til at sønnen spikket på en trebit på gulvet. "Hva er det du gjør?" spurte faren
så søtt. Like søtt svarte den lille gutten "Å, jeg lager en bolle til deg og en til mamma, som dere kan spise av."
Den fire år gammle gutten smilte søtt og gikk tilbake til arbeidet. Ordene slo foreldrene så hardt at de ble målløs.
Selv om ekteparet ikke sa noe, visste de begge hva som måtte gjøres. Den kvelden tok ektemannen  faren i hånden og førte
han forsiktig til middagsbordet. Resten av sine dager spiste han ved middagsbordet med resten av familien. Og av den
ene eller andre grunnen irriterte ikke ekteparet seg lenger om en gaffel eller mat ble sluppet i gulvet, eller duken
ble skitten.

Barn er utrolig observang. Øynene ser, ørene lytter og deres sinn behandler meldingene de absorberer. Dersom barn ser oss
være tolmodig og i et lykkelig hjem med kjærlig atmosfære for alle familiemedlemmer vil de etterligne den holdningen for
resten av livet. Den kloke forelder, innser at hver dag er som byggesteiner som blir lagt for barnets fremtid. La oss
alle være kloke byggherrer og rollemodeller.

- Ta vare på deg selv og de du elsker. I dag og hver dag!

Kjeks tyven.

En kvinne sto og ventet på en flyplass en natt, det var flere lange timer før flyet hennes skulle ta av.
Hun så seg om etter en bok på butikken og kjøpte seg en pose med cookies (kjeks) og fant et sted å sitte.

Hun ble oppslukt i boken sin, men fikk med seg at mannen som sitter ved siden av henne, frekk som få kan være
tar en cookie eller to fra posen i mellom dem. Hun velger og ignorere han for å unngå en scene.

Så hun spiste sine cookies og så på klokken, og den frekke cookie tyven tynnet ut tolmodigheten hennes.
Hun begynte å bli mer og mer irritert ettersom minuttene gikk og tenkte: "Hvis ikke jeg var så veloppdragen,
ville jeg gitt han en blåveis."

For hver cookie hun tok, tok han også en, og når det bare var én igjen, lurte hun på hva han ville gjøre.
Med et smil om munnen, og en nervøs latter, tok han den siste cookie og delte den i to.

Han tilbød henne halvparten, og mens han spiste den andre, snappet hun den fra ham og tenkte ... åh gå man! Denne fyren
har virkelig gode nerver og i tillegg er han også uhøflig. Hvorfor kan han ikke engang vise noen form for
takknemlighet!?!

Hun hadde aldri kjent seg så irritert, og sukket av lettelse da flyet hennes ble ropt opp. Hun samlet sine
eiendeler og dro til gaten, og nektet å se seg tilbake.

Hun gikk ombord i flyet, og sank ned i setet. Hun tar opp vesken sin for å finne frem boken som hun er nesten ferdig med,
og utstøter et gisp av overraskelse, der var hennes pose med cookies, rett foran øynene hennes.

Dersom min er her, stønnet hun i fortvilelse, var den andre posen mannen sin, og han prøvde å dele.
Det var for sent å be om unnskyldning, tenkte hun sorgtung og det var hun som var den uhøflige cookie (kjeks) tyven.

Som mennesker ser vi alltid vår side av saken klarest. Noen ganger kan det være greit å være mer åpen. Ønsker deg en God Helg med åpning for nye muligheter!

Huset med de gylne vinduene.

Det var en gang en liten jente som bodde i et lite og enkelt hus på en høyde. Huset var i dårlig forfattning,
men hun vokste opp med å leke i den lille hagen. Da hun ble eldre, kunne hun se over hagegjerdet og tvers over
dalen til et fantastisk hus høyt oppe på åsen. Dette huset hadde gylne vinduer, så gyldne og skinnende
at den lille jenten dagdrømte om hvilken magisk oppvekst det måtte være å vokse opp der. Istedenfor det enkle og
vanlige huset som var hennes.

Og selv om hun elsket sine foreldre og sin familie, lengtet hun etter å leve i et slikt gyldent hus og drømte
hele dagen om hvor flott og spennende det måtte føles og leve der.

Når hun ble så voksen at hun hadde nok kunnskap og fornuft til å gå utenfor sitt hage gjerde, spurte hun sin mor
om hun kunne sykkle en tur utenfor porten og nedover veien. Etter å ha bønnfallt moren, lot moren henne til slutt
sykkle avgårde så lenge hun holdt seg nær huset og ikke sykklet for langt. Dagen var vakker og den lille jenta visste
nøyaktig hvor hun var på vei! Nedover veien og tvers over dalen, sykklet hun før hun kom til porten til det gyldne
huset på åsen.

Hun gikk av sykkelen og lente den mot porten. Det eneste hun klarte å fokusere på var stien som førte frem til huset
og deretter på selve huset. Og hun ble så skuffet når hun skjønte at alle vinduene var helt vanlig og ganske skitten.
Dessuten reflekterte de ikke annet enn den triste forsømmelsen av huset som sto forlatt.

Den lille jenten ble så trist at hun ikke gikk videre men snudde. Med et knust hjerte satte hun seg på sykkelen sin.
Når hun ser opp, får hun et forbausende syn. På den andre siden av dalen, på en liten høyde ligger det et lite hus og
dets vinduer er gyldne. Det er solen som skinner på hennes lille hjem.

Den lille jenten skjønner plutselig at hun har bodd i sitt eget gyldne hus hele tiden. Og at all den kjærlighet og
omsorg hun fikk der gjorde hennes eget hjem til det "gyldne hus" for henne. Alt hun hadde drømt om var rett der
foran nesen hennes!

Botemiddel mot sorg.

Et gammelt kinesisk eventyr forteller om en kvinne hvis eneste sønn døde. Nedbrutt av sorg gikk hun til en vis mann og sa; " Jeg er villig til å betale hva som helst. Bare si meg hvilke bønner jeg skal be, eller hvilke besvergelser jeg skal uttale for at sønnen min skal vende tilbake til livet."

Den vise mannens elever ventet på at mesteren skulle forklare kvinnen at det hun ba om var umulig, og sende henne fra seg, men mesteren bare så på henne i taushet. Så sa han; "Hvis du finner et sennepsfrø fra et hjem som aldri er blitt rammet av sorg, kan jeg bruke det til å drive bort sorgen fra ditt eget liv."

Kvinnen dro straks av sted og begynte å lete etter det magiske sennepsfrøet. Hun gikk og gikk, til hun kom fram til et staselig hus. "De som bor her, må ha det bra," tenkte hun for seg selv. Men da hun forklarte ærendet sitt for paret som bodde i huset, svarte de at hun desverre var kommet til feil hus. De hadde nylig mistet en datter, og de var lamslåtte av sorgen.

"Hjertet mitt lider med dem," tenkte kvinnen for seg selv. "Og hvem kan være i bedre stand til å hjelpe dem enn jeg, som selv er blitt rammet av den største sorgen som fins."

Så kvinnen ble værende hos dem en stund, til det var på tide for henne å fortsette letingen etter sennepsfrøet.

Men hvor hun enn lette - i slott eller hytter - fant hun ingen som ikke en eller annen gang var blitt rammet av sorg. Og fordi hun selv visste hvordan det var å sørge, ble hun alltid værende en stund i de hjemmene hun besøkte, for om mulig lindre litt av smerten.

Med tiden bleknet hennes egen sorg, men engasjementet for å hjelpe andre fortsatte. Først mange år senere forsto hun at det var selve letingen etter det magiske sennepsfrøet som hadde fordrevet sorgen fra hennes eget liv.

Det perfekte hjertet.

Det var en gang en ung mann som gikk og stilte seg midt på byens torg. "Jeg har det mest perfekte hjerte av alle!" ropte han ut.

Menneskene i byen samlet seg for å beundre hjertet, og alle sammen var enige. Hjertet hans var virkelig perfekt. Uten den minste flekk eller skramme tindret det vakkert i sollyset.

Så kunne man høre en rusten stemme fra folkemengden. "Jeg er ikke enig. Hjertet ditt er ikke engang halvparten så vakkert som mitt."

Alle snudde seg for å se hvem det var som snakket. Stemmen tilhørte en gammel mann som banet seg fram gjennom folkemengden.

"Se her", sa han og viste frem hjertet sitt.

Den unge mannen klarte ikke å la være å le.

"Hvordan kan du påstå at hjertet ditt er vakrere enn mitt?" Spurte han.
" Hjertet ditt er jo fullt av arr. Biter mangler, og noen hull er blitt reparert med biter som ikke engang passer."

"Det er kanskje sant," svarte den gammle mannen. "Men jeg ville aldri ha byttet bort mitt hjerte med ditt. Du skjønner, hjertet representerer livet mitt. Hullene har oppstått når jeg har elsket et annet menneske og gitt bort en bit av hjertet mitt. Noen ganger har jeg fått en bit av det menneskets hjerte tilbake. Noen ganger har jeg elsket en som ikke har elsket meg igjen. Da har det forblitt et hull. Men jeg tar vare på de hullene også, for de minner meg på den kjærligheten jeg har til disse personene. Og jeg har ikke gitt opp håpet om at de en eller annen gang skal gi meg en bit av hjertene sine. Slik har hjertet mitt blitt seende ut som det gjør i dag. Og for meg er det et vakkert hjerte."

Den unge mannen sto taus. Han kikket på sitt eget hjerte og på den gammle mannen sitt hjerte.

Uten ord tok han en bit fra hjertet sitt og ga til den gamle mannen.

Vi kan alle gi en bit av hjertet vårt fra tid til annen. Husk på å gi det til noen som fortjener det.

Det du gir er det du får.

Det var en gang en ung mann som så en gammel dame i veikanten,
selv i svakt lys kunne han se at hun trengte hjelp.
Han parkerte foran Mercedesen hennes og gikk ut.

Selv med et smil om munnen, var hun bekymret. Ingen hadde stoppet for å hjelpe den siste timen.
Hadde han kommet for å skade henne? Han ga ikke noe godt første inntrykk, han så fattig og sulten ut.
Han kunne se at hun var redd. Han visste hva hun følte.
Det var disse frysningene som bare frykt kan sette i deg.
Han sa, "Jeg er her for å hjelpe deg, frue. Hvorfor ikke vente i bilen der det er varmt? Forresten,
er mitt navn Bryan Anderson. "

Det eneste som var galt med bilen var et punktert dekk, men for en gammel dame, var det ille nok.
Bryan krøp under bilen for å finne en plass å sitte jekken. Han skrapte opp knokene en gang eller to.
Snart var han i stand til å bytte dekk. Men ved å gjøre det, måtte han bli både skitten og
hendene hans gjorde vondt.
Da han strammet de siste muttrene, rullet hun ned vinduet og begynte å snakke med ham.
Hun fortalte ham at hun var fra St. Louis og var bare på gjennomreise.
Hun kunne ikke takke ham nok for å komme henne til unnsetning.

Bryan bare smilte da han lukket bagasjerommet hennes. Damen spurte hvor mye hun skyldte ham? Alle beløp ville være greit for henne.
Hun hadde allerede tenkt gjennom alle de forferdelige tingene som kunne ha skjedd om han ikke hadde stoppet.
Bryan hadde aldri tenkt å ta betalt. Dette var ikke en jobb for ham. Dette var å hjelpe noen i nød, og Gud vet at det var nok av folk
som hadde gitt ham en hånd i det siste. Han hadde levd hele sitt liv på den måten, og det hadde aldri falt ham inn å handle på annen måte.
Han fortalte henne at hvis hun virkelig ønsket å betale ham tilbake, neste gang hun så noen som trengte hjelp,
kunne hun gi den personen den hjelpen de trengte, og Bryan la til, "Og tenk på meg."
Han ventet til hun startet bilen og kjørte av gårde. Det hadde vært en kald og deprimerende dag,
men han følte seg bra da han dro hjem.

Noen kilometer nedover veien så damen en liten kafé. Hun gikk inn for å ta en matbit,
og slappe litt av før hun gjorde den siste etappen av turen hennes hjem. Det var en snuskete restaurant. Utenfor var to gamle bensinpumper.
Serveringsdamen kom bort og ga henne et rent håndkle til å tørke hennes våte hår.
Hun hadde et søtt smil,
for å være en som står på beina hele dagen. Damen merket at servitrisen var gravid, nesten åtte måneder på vei,
men hun klaget ikke eller hadde endret sin holdning. Den gamle damen lurte på hvordan noen som hadde så lite kunne være så blid og fremdeles
gi til en fremmed. Så husket hun Bryan.

Etter at damen var ferdig med sitt måltid, betalte hun med tusen kroner. Serveringsdamen gikk raskt ut for å finne vekslepenger,
men den gamle damen hadde gått rett ut døra. Hun var borte iløpet av den tiden servitrisen brukte før hun kom tilbake.
Serveringsdamen lurte på hvor damen kunne være. Da merket hun at noe var skrevet på serviett.

Det var med tårer i øynene hun leste hva damen skrev: "Du skylder meg ikke noe. Jeg har vært der du er også. Noen hjalp meg en gang,
slik jeg hjelper deg. Hvis du virkelig ønsker å betale meg tilbake, så vær snill å gjør dette: Ikke la denne kjeden av kjærlighet ende med deg ".
Under servietten lå det fire tusenlapper til.

Det var bord å rydde, sukker boller å fylle, og folk å betjene,
slik kom servitrisen seg gjennom nok en dag. Den natten da hun kom hjem fra jobb og klatret opp i sengen,
tenkte hun på de pengene hun hadde fått og hva damen hadde skrevet. Hvordan kunne damen ha visst hvor mye hun og ektemannen trengte det?
Med barnet ventet i slutten av neste måned.
Hun visste hvor bekymret mannen var, og nå som han lå og sov ved siden av henne, ga hun ham et mykt kyss og hvisket lavt
"Alt kommer til å gå bra. Jeg elsker deg, Bryan Anderson. "

Det er et gammelt ordtak: "Det du gir er det du får."

Tolv Gaver.

En gang for lenge lenge siden, da prinser og prinsesser bodde i kongedømmer langt, langt borte, sa tradisjonen at alle kongelige nyfødte barn fikk tolv spesielle gaver. Tolv vise kvinner samlet seg i slottet for å dele ut hver sin gave til den nyfødte prinsessen eller prinsen.

Men tidene forandret seg, og prinsene og prinsessene ble færre og  færre. De vise kvinnene forsto at de tolv gavene egentlig tilhørte ethvert barn, på ethvert sted, til alle tider.

Og dette er hemmeligheten om dine tolv gaver;

Den første gaven er styrke. Måtte du oppdage nye dybder i den, når situasjonen krever det.

Den andre gaven er skjønnhet. Måtte dine gjerninger reflektere dens dybde.

Den tredje gaven er mot. Måtte du snakke og handle med mot, og være djerv nok til å følge din egen sti.

Den gjerde gaven er medfølelse. Måtte du være gavmild mot deg selv og mot andre. Måtte du tilgi dem som sårer deg, og også deg selv når du feiler.

Den femte gaven er håp. Måtte du i enhver situasjon, gjennom alle årstider, ha tillit til godheten.

Den sjette gaven er glede. Måtte den bevare hjertet ditt åpent og fullt av lys.

Den syvende gaven er talent. Måtte du oppdage din egen spesielle gave og bruke den i det godes tjeneste.

Den åttende gaven er fantasi. Måtte den gi deg næring til dine visjoner og drømmer.

Den niende gaven er forundring. Måtte du forundres over det mirakelet du er og den verden du lever i.

Den tiende gaven er visdom. Måtte du høre visdommens stille stemme når den leder deg fra kunnskap
 til forståelse.

Den ellevte gaven er kjærlighet. Måtte du få oppleve hvordan den vokser hver gang du gir av den.

Den tolvte gaven er tro. Måtte den vokse seg sterk i deg.

Nå kjenner du til dine tolv gaver. Ta vare på gavene dine, og vær lydhør for andres gaver. Da kommer du til å oppdage flere gaver som er unike for akkurat deg.

Ungdom.

Ungdom er ikke en periode i livet - det er en sinnstilstand, en viljesak, en følelsens livskraft, en seier for motet over redselen, eventyrlyst fremfor kjærligheten til det bekvemme.

Ingen blir gammel bare ved å leve et visst antall år. Mennesker blir eldre ved å oppgi idealene sine. År kan gi ansiktet rynker, men det å kvele entusiasmen sin gir sjelen rynker. Uro, tvil, selvforakt, redsel og fortvilelse er som lange og mange år som bøyer hodet og får sjelen til å visne.

Både den som er seksten år og sytti år har i hjertet sitt evnen til å forundres over mirakler, forbløffes over stjernelignende ting og storslåtte tanker, vekke til live den barnslige nyskjerrigheten over hva som skal skje nå, gledes over det eventyret vi kaller livet.

Du er så ung som din tro,
så gammel som din tvil,
så ung som selvtilliten din,
så gammel som frykten din,
så ung som håpet ditt,
så gammel som mistroen din.

Når ditt hjertes innerste kjerne er dekket av et snølag av pessimisme og kynisme, da er du virkelig gammel.

Men så lenge murene rundt hjertet ditt er revet ned, og hjertet lytter til budskapet om skjønnhet, mot og storslagne ting, fra dine medmennesker og fra det evige -  da er du fortsatt ung.

Ringen.

For lenge siden levde det en vis mann i Egypt som het Zun-Nun. En dag fikk han besøk av en ung mann som spurte; "Mester, jeg forstår ikke hvorfor mennesker som deg kler seg så enkelt. Er det ikke viktig å presentere seg så pent og ordentlig som mulig?"

Zun-Nun bare smilte til svar. Etterpå trakk han av seg en ring fra den ene fingeren og ga den til den unge mannen. "Min venn, jeg skal svare deg på spørsmålet ditt. Men gjør meg en tjeneste. Ta med deg denne ringen til markedet og prøv å få solgt den for en gullmynt."

Den unge mannen kikket på mesterens skitne ring og nølte litt. "En gullmynt? Det blir nok vanskelig å få solgt den til den prisen."

Men ynglingen dro i alle fall avgårde til markedet, hvor han tilbød den til skredderen, grønnsakshandleren, forbipasserende kunder - ja alle han møtte. Men ingen var villige til å kjøpe ringen for den prisen han ba om. Til slutt måtte han dra tilbake til Zun-Nun og rapportere om at det meste noen ville betale, var en sølvmynt.

Men Zun-Nun ble ikke lei seg. "Ta nå ringen og dra til gullsmeden nederst i gaten. Vis eieren ringen. Ikke be om en spesiell pris, men bare spør hvor mye han er villig til å betale."

Da den unge mannen kom tilbake fra gullsmeden, var det med et helt nytt ansiktsutrykk. "Mester, det var ingen på markedet som forsto verdien av denne ringen. Gullsmeden tilbød meg tusen gullmynter!"

"Der har du svaret på spørsmålet ditt," sa Zun-Nun. "Ingenting kan vurderes bare etter utseende. Når folk på markedet gjør det, går de glipp av en virkelig skatt. Men den som virkelig er kunnskapsrik, ser dypere enn det. Først da åpenbares den virkelige verdien."

En sann venn.

Frykt grep hjertet til en soldat i første verdenskrig da han så sin livslange venn falle i kamp.
Fanget i en grøft med kontinuerlig skyting og kuler som suste over hodet, spurte soldaten sin løytnant om han
kunne gå ut i "ingenmannsland" mellom skyttergravene for å bringe sin falne kamerat tilbake.

"Du kan gå," sa løytnanten, "men jeg tror ikke det vil være verdt det. Din venn er trolig død,
og du kan kaste bort ditt eget liv." Løytnantens råd spilte ingen rolle, og soldaten gikk likevel.

Mirakuløst klarte han å nå sin venn, heise ham opp på skulderene sine og føre ham tilbake til kompaniets grøft. Når de ramlet inn sammen til bunnen av skyttergraven, sjekket offiseren den sårede soldaten, og deretter så vennlig på sin venn.

"Jeg fortalte deg at det ikke ville være verdt det," sa han. "Din venn er død, og du er dødelig såret."

"Det var verdt det, sir," sa soldaten.

"Hva mener du;? Verdt det?" svarte løytnanten. "Din venn er jo død."

"Ja, sir" svarte den menige. "Men det var verdt det fordi når jeg kom til ham,
var han fremdeles i live og jeg hadde gleden av å høre ham si:" Jim ..., jeg visste du ville komme. "

Mange ganger i livet, om en ting er verdt å gjøre eller ikke, avhenger egentlig av hvordan du ser på det.
Ta frem alt du har av mot og gjør noe ditt hjerte forteller deg å gjøre, slik at du ikke angrer senere i livet ditt.

Mitt ønske for deg i dag, er at  hver og en av dere bli velsignet med selskap av sanne venner. En sann venn er en som går inn i livet ditt, når resten av verden går ut.

Dukken og den hvite rosen.

Jeg gikk rundt i butikken, da jeg så en kassadame's hånd gi en liten gutt noen penger tilbake.
Gutten kunne ikke ha vært mer enn 5 eller 6 år gammel. Kassadamen sa: "Jeg beklager, men du har ikke nok penger til å
kjøpe denne dukken." Den lille gutten snudde seg til den gamle kvinnen ved siden av ham og sa:
« Bestemor, er du sikker på at jeg ikke har nok penger ? "Den gamle damen svarte:".
"Du vet at du ikke har nok penger til å kjøpe denne dukken, min kjære." Hun ba ham om å bli stående der i bare
fem minutter mens hun gikk for å se etter noe. Hun forlot ham raskt.

Den lille gutten holdt fremdeles dukken i hånden. Til slutt gikk jeg mot ham, og jeg spurte ham hvem han ønsket å gi
denne dukken til. Det er dukken som min søster elsket mest og ville så gjerne ha til jul. Hun var sikker på at nissen
ville bringe den til henne. Jeg svarte ham at kanskje julenissen ville bringe den til henne likevel,
og ikke å bekymre seg. Men han svarte meg trist. "Nei, Julenissen kan ikke ta den med til henne der hun er nå.
Jeg må gi dukken til mammaen min slik at hun kan gi den til min søster når hun går der. "

Øynene hans var så trist mens han sa dette. "Min søster har gått for å være med Gud. Pappa sier at mamma kommer til
å se Gud veldig snart også, så jeg tenkte at hun kunne ta dukken med til henne for å gi den til min søster. "
Mitt hjerte stoppet nesten. Den lille gutten så opp på meg og sa: "Jeg sa til pappa at han måtte fortelle mamma at hun
ikke måtte gå ennå. Jeg trenger at hun venter til jeg kommer tilbake fra kjøpesentret." Da viste han meg et veldig fint
bilde av ham der han lo. Han fortalte meg: "Jeg vil at mamma skal ha et bilde av meg sammen med henne så hun ikke skal
glemme meg." "Jeg elsker mammaen min og jeg ønsker at hun ikke må forlate meg, men pappa sier at hun må gå for å være
med min lillesøster. " Han sto og såg på dukken igjen, veldig stille.

Jeg tok raskt penger fra lommeboken min og sa til gutten. "Anta at vi sjekker igjen, bare i tilfelle du har nok
penger til dukken?" "OK" sa han, "Jeg håper jeg har nok.» Fort la jeg til noen av pengene mine til hans uten at han
så det, vi begynte å telle. Det var nok til dukken og enda litt ekstra penger. Den lille gutten sa:
"Takk Gud for at du gir meg nok penger!" Så såg han på meg og la til, "Jeg spurte i går kveld før jeg sovnet
at Gud måtte sørge for at jeg hadde nok penger til å kjøpe denne dukken, slik at mamma kunne gi den til min søster.
Han hørte meg! "" Jeg ønsket også å ha nok penger til å kjøpe en hvit rose til mammaen min, men jeg turde ikke å spørre Gud om for mye. Men han ga meg nok til å kjøpe dukken og en hvit rose. " " Mamma elsker nemmlig hvite roser. "

Noen minutter senere kom den gamle damen og jeg gikk videre med handlekurven min. Jeg avsluttet handlingen min
i en helt annen tilstand enn da jeg startet. Jeg kunne ikke få den lille gutten ut av tankene mine.
Så husket jeg plutselig en artikkel i lokalavisa for to dager siden, som nevnte en beruset mann i en lastebil,
som traff en bil med en ung kvinne og en liten jente. Den lille jenta døde med en gang, og moren ble etterlatt i
en kritisk tilstand. Familien måtte bestemme om de ville trekke ut kontakten på den livreddende maskinen,
fordi den unge kvinnen ikke ville være i stand til å våkne fra komaet. Var dette familien til den lille gutten?
To dager etter dette møtet med den lille gutten, leste jeg i avisen at den unge kvinnen hadde gått bort.
Jeg kunne ikke stoppe meg selv så jeg kjøpte en haug av hvite roser, og jeg gikk til begravelsesbyrået der kroppen til den unge kvinnen lå før begravelsen hennes.

 Hun lå der, i kisten, holdt en vakker hvit rose i hånden med bildet av den lille gutten og dukken plassert over brystet hennes. Jeg forlot stedet, med tårevåte øyne, og med følelsen av at livet mitt hadde blitt forandret for alltid. Den kjærlighet som den lille gutten hadde for sin mor og hans søster er fortsatt til denne dag, vanskelig å forestille seg. Og i en brøkdel av et sekund, hadde en beruset sjåfør tatt alt dette bort fra ham.

Verdien av en mann eller kvinne er hva de gir, ikke i hva de er kapable til å ta imot.

Musefellen

En mus kikket gjennom sprekken i veggen for å se bonden og hans kone åpne en pakke. "Hva slags mat kan dette inneholde?"lurte musen på.

Han blir knust da han oppdager at det er en musefelle.

Musen løper ut på gårdstunet og roper advarselen: "Det er en musefelle i huset! Det er en musefelle i huset! "

Høna klukket og skrapte i bakken, løftet hodet og sa "Mus, jeg ser at dette er en alvorlig bekymring for deg,
men det er uten betydning for meg. Jeg kan ikke bli plaget av det. "

Musen snudde seg til grisen og fortalte ham: "Det er en musefelle i huset! Det er en musefelle i huset!"
Grisen sympatiserte men sa; " Det er veldig beklagelig, men det er ingenting jeg kan gjøre med det,
utenom å be for deg. Men vær trygg, du er i mine bønner. "


Musen snudde seg til kua og sa; "Det er en musefelle i huset! Det er en musefelle i huset!
 "Kua sa; Huff så leit. Men det er ikke skinnet på min nese det gjelder."
Så musen gikk tilbake til huset, med nedslått hode, for å møte bondens musefelle alene.

Samme natt hørtes en lyd  i hele huset - lyden av en musefelle som fanger sitt bytte.
Konen sprang til for å se hva som ble fanget. I mørket kunne hun ikke se at det var en giftig slange, fellen hadde fanget.
Slangen bet bondens kone. Bonden kjørte henne til sykehuset og hun kom hjem med en feber.

Alle vet at du behandler en feber med fersk hønse suppe, så bonden tok øksa ut på tunet for suppens viktigste ingrediens.
Men hans kones sykdom fortsatte, slik at venner og naboer kom for å sitte sammen med henne døgnet rundt. For å mate dem,
slaktes bonden grisen. Konen ble ikke bedre, hun døde. Så mange folk som skulle komme til begravelsen hennes, gjorde at
bonden fikk kua slaktet for å skaffe nok kjøtt til dem alle.

Musen såg på det hele fra sin sprekk i veggen med stor sorg. Så neste gang du hører noen står overfor et problem, og tror det ikke angår deg, må du huske: Når en av oss er truet, er vi alle i faresonen.

Vi er alle involvert i denne reisen som kalles livet. Vi må holde et øye med hverandre og gjøre en ekstra
innsats for å oppmuntre hverandre. Hver av oss er en viktig tråd i en annen persons livsvev.

Marinesoldaten's far.

En sykepleier tok en sliten og engstelig marinesoldat bort til sykesengen.
«Din sønn er her," sa hun til den gamle mannen. Hun måtte gjenta ordene
 flere ganger før pasientens øyne ble åpnet.

Tungt bedøvet på grunn av smertene etter hans hjerteinfarkt, gløttet han svakt på den
unge uniformerte marinesoldaten utenfor oksygenteltet. Han rakte ut hånden. Marinesoldaten pakket sine herdete fingrer rundt den gammle mannens slappe hånd, og klemte frem et budskap om kjærlighet og oppmuntring.

Sykepleieren tok frem en stol slik at marinesoldaten kunne sitte ved siden av sengen. Gjennom hele natten satt den unge marinesoldaten der i den dårlig opplyste avdelingen, holdt den gamle mannens hånd og hvisket ham ord om kjærlighet og styrke. Av og til, foreslo sykepleier at marinesoldaten skulle bevege seg bort fra sengen til den gammle mannen og hvile en stund.

Han nektet. Når sykepleieren kom inn på rommet, tok marinesoldaten ingen notis av henne eller
nattens lyder på sykehuset.


Nå og da hørte hun ham si noen milde ord. Den døende mannen sa ingenting, bare holdt fast til sønnen gjennom hele natten.

Da det led mot daggry, døde den gamle mannen. Marinesoldaten slapp nå den livløse hånden han hadde holdt så varmt og gikk for å fortelle det til sykepleieren. Mens hun gjorde det hun måtte gjøre, ventet han.

Til slutt kom hun tilbake. Hun møtte marinesoldaten med sympati, men Marinesoldaten avbrøt henne.

"Hvem var den mannen?" Spurte han.

Sykepleieren ble skremt, "Han var faren din,» svarte hun.

"Nei, det var han var ikke", svarte marinesoldaten.
"Jeg har aldri i mitt liv sett denne mannen før."

"Så hvorfor sa du ikke noe når jeg tok deg med til ham?"

"Jeg visste med en gang at det hadde skjedd en feil, men jeg visste også at han trengte sin sønn,
og hans sønn var bare ikke her. Da jeg skjønte at han var for syk til å merke at jeg ikke var hans sønn,
 og jeg fikk kjenne hvor mye han trengte meg, ble jeg. "

Noen ganger trenger vi alle noen kjærlige og oppmuntrende ord. Kanskje også å bli holdt i hånden for å kjenne andres støtte. Ønsker deg en riktig God Helg og håper du sprer litt av Marinesoldaten's
kjærlighet for medmennesker gjennom helgen.