Blinke blinke lille stjerne.

En av landets dyktigste pianister skulle holde en lunsjkonsert i Konserthuset. Det var dekket bor langs langsidene i rommet, og i midten sto flygelet. De besøkende spiste og småpratet mens de ventet på at konserten skulle begynne.

En kvinne hadde tatt med sin fem år gammle sønn for å oppmuntre interessen hans for pianospilling. Plutselig fikk hun øye på et par bekjente noen bord lenger bort, så hun ba sønnen vente ved bordet mens hun vekslet noen ord med vennene.

 En stund senere hørtes noen nølende toner fra flygelet. Alle kikket nyskjerrig opp. Moren til femåringen skjønte forskrekket at sønnen, i stedet for å vente ved bordet, hadde sneket seg bort til flygelet. Der satt han nå og spillte Blinke Blinke Lille Stjerne (Twinkle Twinkle Little Star) med en finger.  Moren ble naturlig nok pinlig berørt. Hva ville de andre besøkende si?

Men før hun rakk å styrte fram og sette en stopper for klimpringen, sto med ett pianisten framme ved flygelet. Han satte seg ned ved siden av gutten, smilte til han og visket at han skulle fortsette å spille. Så fremførte mesteren og nybegynneren sammen Blinke Blinke Lille Stjerne. Gutten spilte melodien, pianisten la til akkorder og andrestemmen. Publikum var trollbundet.


Så når du tror du er ute på dypt vann, når ingenting blir helt som du hadde tenkt deg... Bruk det talentet du har, lite eller stort. Det kan fort bli til noe storslagent!

  Kristina Reftel "alltid elsket" 2007

Gjør det likevel.

Noen ganger stopper vi opp og spør oss; "Hvorfor i alle dager gjør jeg dette?" Det neste sitatet har hjulpet meg mang en gang når jeg møter disse situasjonene;

Mennesker er ofte sta, illojale og egoistiske - tilgi dem likevel.

Hvis du er generøs, vil du kanskje bli anklaget for egoistiske motiver - vær generøs likevel.

Hvis du er framgansrik, vil du få falske venner og ekte fiender - vær fremgangsrik likevel.

Hvis du er ærlig og oppriktig, vil mennesker kanskje utnytte deg - vær ærlig og oppriktig likevel.

Det du har brukt år på å bygge opp, kan noen andre rasere på en natt - bygg likevel.

Hvis du finner fred og lykke, vil kanskje noen bli misunnelig - vær lykkelig likevel.

Det gode du gjør i dag, vil kanskje være glemt i morgen - gjør det gode likevel.

Selv om du gir verden det beste du har, er det kanskje ikke nok - gi det beste du har likevel.

For til syvende og sist er dette en sak mellom deg og Gud - det var faktisk aldri mellom deg og dem.

Sitat av; Mor Teresa

 Jeg har valgt og følge leveregelen "Andre kan gjøre det, men det er ikke dermed sagt at jeg må gjøre det samme."Så når andre velger å fokusere på misunnelse, rive ned, være illojal og sta.

Da velger jeg å fokusere positivt, på samhold, lykke og utvikkling. Jeg gjør det likevel! Hva gjør du?

Å høre en gresshoppe.

Det er lett å glemme de små viktige ting i hverdagen. En fokuserer på det en tror er viktig i livet, men har du egentlig tatt en titt på hva du prioriterer som viktig i det siste? Denne historien om gresshoppen hjalp meg å få et nytt syn på saken. Les den og bedøm selv;

En indianerkvinne besøkte en dag en god venninne i New York. De spaserte i butikkgatene på Manhatten, midt i den hektiske storbypulsen. Lyden fra tutende biler og gateselgere blandet seg med lyden av alle menneskene som gikk tett i tett på fortauene.

Plutselig stanset indianerkvinnen og sa; "Jeg hører en gresshoppe!"

Venninnen lo litt og forklarte at det ikke var mulig å høre en gresshoppe i alt det bråket, men kvinnen innsisterte. "Jo jeg hører en gresshoppe i nærheten."

Indianerkvinnen gikk frem til en stor leirkrukke som prydet inngangspartiet til en av butikkene, hvor en stor plante bredte ut bladene sine. Under et av bladene løfter kvinnen forsiktig fram en liten gresshoppe. Venninnen så forbløffet ut.

"Men dette er jo utrolig!" utbrøt hun. "Du må jo ha en overnaturlig god hørsel!"

"Nei da," sa indianerkvinnen med et smil. "Ørene mine er ikke annerledes enn dine. Alt kommer an på hva man lytter etter. Følg med nå, så skal du få se."

Kvinnen tok frem et par mynter  som hun slapp ned på fortauet, slik at de spratt i vei med en klirrende lyd. I samme øyeblikk snudde et dusin personer seg.

"Der ser du," sa indianerkvinnen. "Alt kommer an på hva man lytter etter."

Jeg lytter etter latter og ser at jeg prioriterer å le. Dersom det er noe godt, hvorfor ikke dele det med andre? Så hva lytter du etter?

Historien er hentet fra Kristina Reftel "Alltid elsket" 2007

Som en blyant.

Noe dager trenger vi oppmuntring og få litt fugle-perspektiv på situasjonene rundt oss. Da er det fint å se tilbake på historien om blyanten;

Blyantmakeren tok blyanten til side idet den skulle legges i blyantesken. "Det er fem ting du trenger å vite før jeg kan sende deg ut i verden," sa han.

"For det første: Du vil kunne utføre storslagne ting, så lenge du lar en annen holde deg i hånden."

For det andre: "Av og til vil det gjøre vondt når du blir kvesset, men du trenger det for å bli en bedre blyant."

For det tredje: "Du kommer til å begå feil, men de går an å rette på hvis du er villig til å gå tilbake."

For det fjerde: "Det viktigste vil alltid være det du har inni deg. Du kommer til å møte blyanter og penner i forskjellige former og farger, akkurat som du, har sin verdi innvendig."

For det femte: "Slutt aldri å skrive. Hvor du enn havner og hvilken overflate du enn møter - fortsett å sette avtrykk. Det er din oppgave."

Ønsker deg en strålende Lørdag!

Historien er hentet fra "Alltid elsket" Kristina Reftel, 2007

Hva syns du om lengden din?

Mannen hadde reist langt for å treffe den vise mannen i den avsidesliggende lille landsbyen. Reisen hadde vært anstrengende - han hadde holdt ut en 40 mil lang busstur på en nærmest ikke eksisterende vei, for så på egen hånd å ta seg gjennom en krattskog. Til vanlig ville hn aldri ha utsatt seg for den typen prøvelser. Men han var fast bestemt på å møte den vise mannen for å få vite hva han skulle gjøre med alle problemene sine.

Han hadde knapt kommet innenfor døren hos den vise mannen, før han begynte sin klagesang.

"Livet mitt er så misslykket. Jeg har en jobb jeg vantrives med, men jeg har ikke god nok utdannelse til å søke på noe annet. Barna mine eier ikke respekt for meg, og jeg mistenker kona mi for å være utro. Ikke engang hunden min ser ut til å like meg!" sa mennen oppgitt.

Den vise mannen lyttet til mannen, og da han til slutt ble stille, spurte den vise mannen; "Hva synes du om lengden din?"

"Lengden min? Den tenker jeg ikke så mye på", sa mannen og rynket pannen. "Den er vel helt grei, antar jeg. Hvorfor spør du om det?"

"For alle som ikke blir født inn i fattigdom og elendighet, er verden full av muligheter og valg," svarte den vise mannen. "Jeg har tenkt lenge på dette, og jeg har endelig kommet fram til at det eneste vi kan klage over her i livet, er lengden vår. Det er det eneste som er gitt. Vi kan klage på lengden vår, men det er også alt."

"Men det er da en tåpelig ting å klage over," protesterte mannen, som jo hadde så mye annet å klage over i livet sitt.

"Ja, visst er det tåpelig,  siden vi ikke kan gjøre noe med lengden vår," svarte den vise mannen med et smil. "Men det er ikke like tåpelig som å klage over alle de bekymringene i livet som vi faktisk kan gjøre noe med."

Det var dette som traff meg med denne historien. Vi har alltid et valg! Vi kan velge å bekymre oss over noe vi ikke kan gjøre noe med. Eller vi kan velge å forandre innstillingen og bytte ut bekymring med noe som gagner oss bedre. Jeg gjør det! Gjør du?

Fattig eller rik?

Noen ganger kan sjalusitrollet dukke opp hos oss alle. Vi ville hatt det bedre, større eller annerledes. Vi måler oss stort sett i materielle goder for tiden. Denne historien har en veldig god vinkel på saken.

Dette er en fortelling om en svært rik mann som ville vise sønnen sin hvordan fattige mennesker lever. Faren og sønnen tilbrakte derfor et par dager hos en ytterst fattig familie som bodde i nærheten av godset deres. Da de kom hjem igjen etter besøket spurte faren;

"Forstår du nå hva fattigdom innebærer?"

"Ja det gjør jeg" svarte sønnen.

"Hvordan vil du beskrive forskjellen mellom vårt liv og deres", ville faren vite?

"Vi har bare 1 hund, men de har 4. Vi har et lite svømmebasseng, men de har en hel innsjø. Vi har lykter i hagen med ulike farger, men de ser hele stjernehimmelen. Vi har en drøss av tjenere som hjelper oss, men de hjelper andre. Vi har gjerde rundt hele eiendommen, men de har venner som beskytter dem.

Og jeg som trodde at vi var rik og de var fattige."

I dag har jeg følt meg rik flere ganger allerede. Har du kjent etter hvor rik du er?

Xlt Xnnet enn uviktig.

Velkommen til Mandagens innlegg i Bloggen. Om du gjør litt Mandag's følelse i dag, så les denne historien;

På tross xv skrivemaskinen min er gammel, fungerer den fortsxtt svært brx - bortsett fra xt en txst er ødelxgt.

Mxn kunne tenke seg xt hvis xlle xndre txster fungerer brx, så legger man ikke merke til xt bxre en eneste txst er ødelxgt. Men det kxn se ut som xt en ødelxgt txst er xlt som skxl til for å skxde inntrykket.

Du sier kxnskje til deg selv; "Jeg er bxre en og kxn ikke gjøre noe til eller frx. Ingen oppdxger om ikke jeg gjør så godt jeg kxn. Det spiller ingen rolle hvx jeg foretxr meg."

Men du kxn ikke gjemme deg bort, for du er en del av noe større. Verden blir xldri bedre hvis ikke xlle sxmmen gjør hva vi kxn for xt den skxl bli bedre.

Så neste gxng du tror xt du ikke betyr noe, husk på den gxmle skrivemaskinen. Du er xlt xnnet enn uviktig - DU er FXNTXSTISK!

Denne historien er hentet fra Kristina Reftel "Løpet er aldri kjørt." 2006

Hjerteavtrykk.

Uansett hva hendene våre rører ved, etterlater vi fingeravtrykk. På vegger, møbler, dørhåndtak, bøker, papir - ja alt! Det er uungåelig. Gjennom berøring etterlater vi gjennkjennelsestegn.

Uansett hvor jeg går i dag, ønsker jeg at jeg også kan etterlate hjerteavtrykk. Avtrykk av medfølelse, forståelse og kjærlighet. Avtrykk av vennlighet og oppriktig omtanke.

La hjertet mitt røre ved en ensom nabo, en trist datter, en urolig mor, en aldrende bestefar.

Send meg i dag ut for å etterlate hjerteavtrykk. Og hvis noen sier: "Jeg kjente berøringen din" - la de også kjenne kjærligheten i hjertet mitt.

Ønsker at du også går ut for å etterlate hjerteavtrykk i dag, til alle som du møter på din vei!

Et glass melk.

Det var en gang en liten gutt som solgte varer fra dør til dør, for å tjene penger til utdannelsen. Han fant ut at han hadde lite penger igjen og var sulten. Han bestemte seg for at på den neste døren han banket på, der skulle han be om et måltid. Han mistet imidlertid motet når en vakker ung kvinne åpnet døren, så i stedet for å be om et måltid spurte han etter et glass vann. Hun syntest at han så sulten ut, så istedenfor å bringe han et glass vann, kom hun tilbake med et stort glass melk. Han drakk det sakte og spurte så; "Hvor mye skylder jeg deg?" Hun svarer; "Du skylder meg ikke noe. Min mor har lært meg at en aldri skal ta betaling for vennlighet." Han svarte; "Jeg takker deg fra hjertet".

Når Howard Kelly forlot huset følte han seg sterkere fysisk, men troen på menneskeheten var også styrket. Han hadde tidligere vært på nippet til å gi opp.

Flere år senere ble den unge kvinnen kritisk syk. De lokale legene ble forbløffet. Til slutt sendte de henne til storbyen der spesialister ble tilkalt for å forske på denne sjeldne sykdommen hennes. Dr. Howard Kelly ble kalt inn til konsultasjon. Da han hørte navnet på byen hun kom fra, ble øynene hans fyllt av et uvanlig lys. Han reiste seg umiddelbart og gikk nedover gangen på sykehuset til rommet hennes. Ikledd legefrakken gikk han inn til henne og gjenkjente henne straks. Han gikk tilbake til møterommet fast bestemt på å gjøre sitt ytterste for å redde hennes liv. Fra den dagen viet han hennes sak ekstra oppmerksomhet.

Etter en lang kamp, var slaget vunnet og hun ble erklært frisk. Dr. Howard Kelly spurte om den endelige regningen kunne sendes han for godkjenning. Han så på regningen og skrev noe ytterst i kanten. Deretter ble regningen sendt til rommet hennes.

Hun fryktet for å åpne regningen, sikker på at det ville ta henne resten av livet å betale ned den store summen. Plutselig fanget noe oppmerksomheten hennes på arket. Hun begynte å lese følgende; "Betalt i sin helhet med et glass melk."

Å binde fast en elefant.

Har du noen gang sett en sirkuselefant bundet fast med et tynt tau i en liten pinne? Har du i så fall tenkt over hvorfor elefanten, som kan løfte flere hundre kilo bare med snabelen, finner seg i å stå bundet i stedet for å slite seg løs?

Forklaringen er enkel. Når elefanten er liten, blir den bundet fast med en kjetting i en jernstang. Uansett hvor hardt den prøver, klarer ikke elefantungen å slite seg løs, jo hardere den trekker, desto vondere gjør det. Til slutt gir elefantungen opp, den har lært at den ikke kan slite seg løs.

Derfor prøver heller ikke den voksne elefanten å komme seg løs. Da er det ikke lenger kjettingen som holder elefanten bundet fast, men en indre stemme som sier; "Jeg klarer det ikke, det er ikke mulig."

Er du en av dem som er rammet av samme skjebne som sirkuselefanten? Har du fått høre; "Du får det ikke til" og " Det der er ikke noe for deg" så mange ganger at det legger begrensninger på deg?

I så fall er det på tide å rive seg løs. Hvis du utfordrer deg selv, skal du se at "Du klarer det ikke" kjettingen ryker, og du blir fri.

Historien er hentet fra Kristina Reftel sin bok "Løpet er aldri kjørt" 2006.

Ønsker deg lykke til med å rive deg løs og trenger du hjelp er jeg her for deg!

En uvanlig bank.

Tenk deg en bank som hver morgen setter inn 86 400kr på bankkontoen din, og som hver kveld tar tilbake de pengene du ikke har brukt. Hva ville du gjøre med pengene? Bruke så mye som mulig selvfølgelig!

Nå har det seg slik at du faktisk har en sånn bank. Den kalles tiden. Hver morgen får du 86 400 sekunder som du kan bruke til hva du vil. Hver kveld er bortkastet tid mistet for alltid. Det gis ingen mulighet for kreditt, det gis ingen mulighet for sparing for fremtiden.

Bruk derfor tiden din så klokt som mulig! Nyt solnedgangen sammen med en venn, lær deg noe nytt, hjelp noen som har det vanskelig... Gjør hver dag minneverdig!
For å forstå verdien av en måned, spør moren til et barn som er født for tidlig.

For å forstå verdien av en dag, spør en som bare har en dag igjen av ferien.

For å forstå verdien av en time, spør to nyforelskede personer som snart skal treffes.

For å forstå verdien av et minutt, spør den som akkurat kom for sent til toget.

For å forstå verdien av et sekund, spør den som akkurat unngikk en trafikkulykke.

Så i dag ønsker jeg å minne deg på at du må ta vare på hvert øyeblikk!

Akkurat i tide.

En natt klokken 23.30 står det en eldre afro-amerikansk kvinne og prøver å holde ut en regnfull storm. Bilen hennes hadde fått motorstopp og hun trengte desperat å få haik. Dryppende våt bestemte hun seg for å stoppe neste bil.

En ung hvit mann stoppet for å hjelpe henne, noe som var generelt uhørt i de konfliktfylte 1960 årene. Mannen kjørte henne i sikkerhet, så til at hun fikk assistanse til bilen og fikk henne i en taxi. Det virket som hun hadde det travelt! Hun skrev ned adressen hans og takket for hjelpen før hun kjørte vekk i taxien.

7 dager gikk og det banket på mannens dør.Til hans overraskelse ble det levert en tv og stereo platespiller.

Det var lagt ved en lapp og på den sto det;

Kjære Mr James.

Tusen takk for hjelpen på motorveien om natten. Regnet druknet ikke bare mine klær men også min livsgnist. Men så kom du. På grunn av deg kunne jeg rekke å være ved min døende manns side før det var for sent. Du er en velsignelse som hjelper meg og andre på en slik uselvisk måte.

Vennlig hilsen
Mrs. Nat King Cole

Fem hundre kroner.

En foreleser innledet seminaret med å vifte med en fem- hundrekronerseddel. "Er det noen som vil ha denne?" spurte han.

Noen så tvilende ut- hadde han virkelig tenkt å gi bort femhundre kroner sånn helt uten videre? Men de fleste rakte uten å nøle en hånd i været. De hadde jo ingenting å tape.

"Okei," fortsatte foreleseren. "Det er mange som vil ha seddelen. Men hvis jeg gjør sånn da?" sa han og krøllet seddelen sammen til en liten ball. "Er det noen som vil ha den nå?" Fortsatt var det en skog av oppstrakte hender i salen.

"Et siste spørsmål," sa foreleseren. "Vil dere ha seddelen selv om jeg gjør dette?" Han kastet seddelen på gulvet, tråkket påden og tok den så opp igjen. Nå var den skrukkete, skitten og litt ødelagt.

Men hendene var fortsatt i været.

"Nå har dere lært dagens første lekse," sa foreleseren. "Uansett hva jeg gjorde med de femhundre kronene, så ville dere fortsatt ha dem. Hvorfor? Jo, fordi seddelen ikke tapte noe i verdi, uansett hva jeg gjorde med den. Dere er som pengeseddler. Dere kommer til å bli herjet med av livet en eller annen gang, dere kommer til å få riper og hakk. Men dere blir ikke mindre verdt. For mennesker rundt dere er dere uvurderlige. Menneskeverdet deres kommer ikke fra det dere gjør eller vet- men fra hvem dere er:"

Så nå håper jeg at du går inn i helgen med viten om at du er uerstattelig!

Ønsker deg en fantastisk helg.

Jeg ønsker deg nok!

Faren og datteren ga hverander en stor klem på flyplassen. Begge visste at dette kunne være deres siste møte - han var gammel og hadde ikke så lenge igjen, hun bodde langt unna og kunne ikke komme så ofte på besøk. Til slutt måtte hun gå til utgangen.

"Jeg er glad i deg. Jeg ønsker deg nok!" sa faren til datteren.

"Og jeg er glad i deg pappa. Jeg ønsker deg nok!"

En passasjer som sto i nærheten, kunne ikke la være å spørre hva de mente, når de ønsket hverandre "nok".

"Det er en hilsen som er gått fra generasjon til generasjoni vår familie" svarte mannen.

"Det betyr: Jeg ønsker deg nok sol til at livet ditt blir lyst. Jeg ønsker deg nok regn til at du setter pris på solen.

Jeg ønsker deg nok lykke til at du bevarer livslysten. Jeg ønsker deg nok sorg til at selv de små gledene blir store.

Jeg ønsker deg nok fortjeneste til at du får råd til alt du trenger. Jeg ønsker deg nok tap til at du er takknemmlig for det du har.


Jeg ønsker deg nok velkomster til at du holder ut den siste avskjeden."

Så i dag ønsker jeg deg nok! 

Hvor går grensen for kreftene våre?

En liten jente hadde tilbrakt hele formiddagen på stranden. Den gule bøtta, plastspaden og bilen med lasteplan var redskapene hun brukte til å bygge sitt aller fineste sandslott. Og stort hadde det blitt. Nå var turen kommet til vollgraver, veier og tunneler!

Jenta gravde og gravde med lekespaden da hun plutselig støtte på en stor stein. Steinen lå midt i veien for den brede vollgraven som skulle beskytte slottet.

Hun anstrengte seg lenge og vel for å grave opp steinen og flytte på den. Men hvor mye hun enn kjempet, klarte hun ikke å røre den en eneste centimeter. Steinen lå der den lå.

Til slutt satte hun seg ned og gråt, både fordi hun var sliten og sint. Hva skulle hun gjøre nå? Hele sandslottet føltes plutselig ødelagt.

Da kom jentas morfar gående. Han ble naturligvis bekymret over tårene. "Hva er det som har skjedd?" spurte han og løftet barnebarnet opp på armen. "Jeg klarer ikke å flytte den store steinen som ligger i veien for vollgraven" hikstet hun.

Morfar satte jenta ned på stranden igjen og satte seg på huk. "Men hvorfor bruker du ikke alle kreftene dine?" spurte han vennlig. "Det gjorde jeg det så!" sa jenta.

Nå gråt hun enda mer. Syntes ikke morfar at hun hadde prøvd nok?

"Nei vennen min, det gjorde du ikke" sa han. "Du ba ikke meg om hjelp".

Med de ordene tok han bort steinen, slik at jenta kunne bygge ferdig slottet.

Har du husket å bruke alle kreftene dine i det siste?

Hva som venter bak neste sving, vet bare den som går videre.

Ordtaket sier "Du skal ikke tro, du skal vite." I noen tilfeller er dette en passende reaksjon, men det er også de situasjoner som hadde hatt godt av å ikke bli styrt av antagelser fra partene. Her kommer en historie om antagelser som kanskje forandrer din innstilling?

Det var en gang en gammel mann som bodde i en landsby. Han var svært fattig, men til og med konger misunte ham hans vakre, hvite hest. Mange hadde tilbudt seg å kjøpe hesten, men mannen hadde alltid avslått.

En morgen oppdaget mannen at hesten ikke lenger sto i stallen. Hele landsbyen kom og beklaget seg hos mannen. "Så dum du har vært! Du burde solgt hesten, så ville du hatt litt penger å leve av nå mot slutten av livet. Nå når hesten er stjålet, har du verken penger eller hest. For en ulykke!"

Den gammle mannen svarte; "Det vet vi ingenting om. Det eneste vi vet, er at hesten ikke lenger står i stallen. Det er det eneste vi vet sikkert, alt annet er antagelser. Om det er en ulykke eller en velsignelse, vet vi ikke ennå, for det vi ser er bare et utsnitt av livet. Hvem vet hva som vil skje i fremtiden?"

Folk i landsbyen lo av mannen. Han hadde alltid blitt sett på som litt annerledes, litt sprø - og nå hadde de fått de bevist. Men fjorten dager senere vendte plutselig hesten tilbake. Den var ikke blitt stjålet, den hadde rømt ut i villmarken. Nå kom den hjem igjen, sammen med tolv andre hvite hester, alle like vakre.

Folk i landsbyen samlet seg forundret. "Gammle mann, du hadde rett. Det var sannelig ikke en ulykke at hesten forsvant. Sånn en velsignelse det viste seg å være!"

Den gammle mannen svarte; "Det vet vi ingenting om. Det eneste vi vet, er at hesten har kommet tilbake. Om det er en ulykke eller en velsignelse, vet vi ikke ennå. Hvis du leser ett eneste ord i en setning - hvordan kan du da vurdere hele boken?"

Denne gangen lo ikke menneskene i landsbyen av mannen, men de visste med seg selv at han tok feil. Nå hadde han jo tretten vakre hester å glede seg over.

Sønnen til den gammle mannen begynte å trene villhestene, men etter bare 1 uke falt han av en av hestene og brakk benet.

Folk i landsbyen samlet seg igjen. "Tenk - du hadde rett! Det var virkelig en ulykke at disse hestene skulle komme i din vei. Nå har den eneste sønnen din brukket benet, han som tjener penger til dere begge. Nå er du fattigere enn noen gang."

Den gammle mannen svarte; "Det vet vi ingenting om. Det eneste vi vet, er at sønnen min har brukket benet. Om det er en ulykke eller en velsignelse, vet vi ikke ennå. Ett eneste penselstrøk er ikke nok til å vurdere hele bildet."

En måned senere ble det krig i landet, og alle unge menn i landsbyen måtte gå inn i hæren. Men sønnen til den gamle mannen slapp unna, fordi benet hans var skadet.

Folk i landsbyen samlet seg hos den gamle mannen. "Du hadde rett - det at sønnen din brakk benet, viste seg å være alt annet enn en ulykke. Han er riktignok fortsatt skadet, men du har ham i alle fall hjemme hos deg. For en velsignelse! Vi får kanskje aldri mer se sønnene våre."

Og den gamle mannen svarte; "Det vet vi ingenting om. Alt vi vet, er at sønnene deres måtte gå ut i krigen, og at sønnen min er her. Om det er en ulykke eller en velsignelse, vet vi ikke ennå. Ikke tro at dere vet, da stivner bevisstheten. Det eneste vi vet, er at livets vei er uendelig. En vei tar slutt, en annen vei har såvidt begynt. En dør blir lukket, en annen åpnet. Du når toppen, men bak der fins en høyere topp. Livet er en reise. Hva som venter deg bak neste sving, vet bare den som går videre!!

Så i dag skal jeg se hva som er rundt neste sving og jeg gleder meg til å ta fatt på reisen. Ønsker deg en god tur rundt den neste svingen i ditt eget liv.

Kronisk problemløser.

Du ser ikke problemer, bare mulige løsninger!

En av de mest minneverdige studier på ledelse ble gjort på grunn av en tom kasse. Dette skjedde når et av Japans største kosmetikk selskaper mottok en klage. Forbrukeren hadde kjøpt et produkt men kassen var tom. Ledelsen fikk fort plassert problemet ved samlebåndet, der alle esker skulle bli fyllt med såpe.

Ledelsen snakket med sine ingeniører og ville at de skulle finne en løsning på problemet. Med mye hastverk, jobbet ingeniørene for å lage en røntgenmaskin med så høy oppløsning at den kunne scanne hver såpe boks og se om den hadde innhold og dermed sikkre at de ikke var tomme. Ingen tvil om at de jobbet hard og raskt, men de brukte en stor sum penger.

Når en vanlig ansatt ble stillt ovenfor det samme problemet, kjøpte han en sterk elektrisk industriell vifte og pekte den rett på samlebåndet. Viften ble skrudd på og hver eneste såpe boks gikk forbi viften. De tomme boksene ble blåst av samlebåndet.

Moralen bak denne historien er at vi bør se etter enkle løsninger.

Som en selvutnevnt kronisk problemløser håper jeg at ved å dele denne historien kan få andre til å bli problemløsere også.  Ønsker dere en fin fin Mandag!

Små historier.

Små historier er koselig å lytte til og det skaper en samhørighet mellom den som forteller og de som lytter. Det hjelper også på kommunikasjonen å kunne fortelle ulike historier, da du kan formiddle synspunktene dine på ulike måter og kan dermed nå enda flere.

I dag tenker jeg å dele noen av disse fantastiske historiene, diktene eller sitatene med dere. Alle innleggene er i dag er kommet fra andre enn meg. Dette er folk som føler at det er viktig å spre videre positiviteten og jeg må si de gjør en fantastisk jobb! Jeg blir i alle fall veldig glad og rørt når jeg leser deres innlegg. Så nå vil jeg dele denne skatten med dere som følger med på bloggen.

Den første historien er en barnehistorie som kan bli brukt på sengekanten om kvelden;

 En far og hans lille sønn går tur i fjellet ...

Plutselig snubler sønnen og får vondt i foten. Han skriker "aaah". Overrasket hører han en stemme som kommer fra fjellet. Aaaah! Fylt av nyskjerrighet roper han: "Hvem er du?" Men det eneste svaret han får er: Hvem er du? Dette gjør han sint, så han skriker ut: "Du er en feiging!" Stemmen svarer tilbake: Du er en feiging. Han ser på sin far og spør usikkert: "Pappa, hva er det som skjer?" "Min sønn" svarer faren rolig, "Følg med nå", så roper han: "Jeg beundrer deg!" Stemmen svarer: Jeg beundrer deg. Faren roper nok en gang: "Du er fantastisk!" og stemmen svarer: Du er fantastisk. Den lille gutten skjønner lite og er fortsatt usikker. Da forklarer faren: "Folk kaller det ekko, men egentlig er det et bilde på livet. Livet gir alltid tilbake det du gir ut. Livet er et speilbilde av dine handlinger. Hvis du ønsker mer kjærlighet, gi mer kjærlighet. Hvis du ønsker mer godhet, gi mer godhet. Hvis du vil ha forståelse og respekt, gi forståelse og respekt! Hvis du vil ha positivitet, vær positiv! Hvis du vil at folk skal være tolmodig og høflig ovenfor deg, vær tolmodig og høflig!Denne regelen gjelder for alle sider av livet. Det gir alltid tilbake det du sender ut. Livet ditt er ikke en tilfeldighet, men et resultat av dine gjerninger!"   


De neste innlegget kommer som et svar på en god natt hilsen jeg postet på facebook siden min. Grunnen til at det er skrevet på Engelsk,  har sin naturlige forklaring  i at de internasjonale vennene mine skal kunne ta del i mitt liv også.

"The sun has set, again this day. We've made some friends and sent the past away. Tomorrow is a brand new day, to start again in a loving way." Jeg ble utrolig imponert og ikke minst inspirert når jeg fikk dette tilbake; " While the sun sets, the moon has risen. On frosted leaves the bright orb glistens. With dreary eyes I count the sheep, drifting off to a good nights sleep".

Det er alltid en spesiell opplevelse å plutselig få noen gode ord på en sms. I en travel hverdag er det fantastisk at noen tar seg tid til å sende slike meldinger. Min personlige favoritt er på Engelsk og nå skal dere få se den som jeg har fått og setter så utrolig stor pris på; " I May be busy in all the things I do. But never will I forget a friend like you. So I keep in touch to let you know, you are in my thoughts more often than you know."

Håper dette inspirerer dere like mye som det har gjort for meg. Ønsker dere alle en fantastisk dag!

En god følelse.

Husker du hvordan det er å kjenne den gode følelsen spre seg gjennom kroppen? Den varme, litt sittrende, kjennes ut som sommerfugl vinger inni magen din?

Den følelsen har jeg allerede hatt 4 ganger i dag! Og mere skal det bli! Jeg skal komme tilbake til grunnene til dette litt senere i innlegget. Først vil jeg poengtere at ALLE kan få en slik følelse. For noen kan det, (trenger ikke å være det) litt uvanlig å kjenne på slike gode følelser. Det kan faktisk være litt ubehagelig og skremmende, rett og slett fordi en ikke er vant til det. Den nevrologiske delen av kroppen er innstillt på andre følelser og opplevelser. Det som er så fantastisk med denne kroppen vår, er at den kan skape nye nevrologiske veier. Det eneste vi trenger å gjøre er å starte på noe nytt og gjenta det, helt til det blir vårt automatiske og ubevisste mønster. Om du trenger hjelp til å få tak i godfølelsen, kan du ta deg selv tilbake til en gang i livet ditt der du hadde den. Det er jo det som er så fantastisk ved minner, at vi bærer dem med oss for alltid! Så vi kan når som helst hente dem frem igjen og bruke dem for å øke f.eks vårt humør, dagsform og selvtillit.

Den første gode følelsen fikk jeg av en sang jeg hørte på radioen. Det hører til historien at jeg sto og tenkte på hva jeg skulle skrive om i dagens innlegg, hehe. Da kommer det ut av radioen; " Oooh, sometimes I get a good feeling"

Den andre gode følelsen fikk jeg (og nå har jeg stjelt denne utrykksmåten av en bekjent fordi jeg syns den var treffende) når jeg sto og laget ingrediensene klar til dagens middag. Siden jeg har prioritert å være sammen med folk resten av dagen, blir det ikke mye tid til slikt. Må tro jeg var stolt over å sanke huslige poeng (var den jeg stjal)  når jeg laget middagen fra bunn av! Og her er resulatet; Russisk salat.

Den 3 gode følelsen har jeg ruget på i alle fall 1 og 1/2 måned. Jeg var med en venninne på shopping og når vi var på vei hjem med noe slitte Visa kort, går jeg forbi dette:

Jeg fallt noe så voldsomt for dette sengesettet! Jeg gikk i transe bort til det og leste diktet; " Reach for an angel high on a star, they send you love wherever you are, bringing you laughter and faith so supreme, Touching your heart with a beautiful dream." Kom relativt kjapt ut av lykkerusen min når jeg så prislappen. Så med realisme i hodet og knust hjerte vendte jeg ryggen og gikk. Julegaver til de nærmeste er prioriteten fremover. Så kommer det en reklame i både posten og på tv boksen om at du får 2 for prisen av 1. Tror ikke jeg har vært så bestemt på å utføre noe så kjapt på en stund, hehe. Så nå er jeg den stolte eier av dette sengesettet og det henger ferdigvasket og til tørk. Og vet dere hva det beste med det er?
 Jeg føler godfølelsen HVER gang jeg hviler øynene mine på det!

Som tidligere nevnt har jeg prioritert litt anerledes i dag. Ble spurt om jeg ville være med på bading med "tantebarna mine". De er ikke mine biologiske tantebarn, men de kaller meg tante eller dadda begge to. Og det finnes ikke et fiber i kroppen min som ikke er tante for disse to. En tøff, pågående og nyskjerrig liten prins av en sjarmør. Prinsen er opptatt av biler og broom broom. Han kan tilogmed skille dadda sin bil fra 11 andre på parkeringsplassen og han er 2 år!

Prinsessen har virkelig en velutvikklet personlighet for alderen. Hun er mye mer uredd en sin kjære bror og går på med krum nakke, uansett hva det er. Klarer han det, så klarer i alle fall hun det, hehe. Prinsessen er en skikkelig prinsesse som legger merke til hvilken neglelakk tante har (det er ikke alt som blir godkjent). Ellers liker hun og kle seg i kjoler og fine klær.

Og i dag skal vi på bading.

Det jeg gleder meg mest til er å høre de 2 rope i kor "Dadda dadda". Det varmer hjerteroten slik lite annet kan gjøre på samme måte. Og siden dette har vært planlagt i flere dager, så har Dadda hatt god tid til å glede seg og hente frem minner fra andre ganger vi har vært sammen. Så godfølelsen har komt flere ganger iløpet av en dag og slik har det vært i 2-3 dager nå.

Dette er noen av de positive tingene som jeg velger å fokusere på i dag. Hvilke vil du fokusere på?